Det var ifølge ryktene bare å stille seg opp i radarstrålen en kort stund før et havnebesøk, så ble kjønnscellene satt ut av spill for en kveld eller to. Menn som var eksponert for radar eller radiosendere hadde en tendens til å få flest jenter når de ble fedre og ble også fort skallet, het det.

Ryktene var så iherdige at den amerikanske marinen undersøkte en gruppe på 45 personer som hadde arbeidet med radar siden denne nye teknikken kom i bruk i slutten av 1930-årene.

Personellet fortalte at de følte varme og lett hodepine når de ble bestrålt, men undersøkelsen fant ingen kliniske tegn til skade og så spesielt etter mulige effekter på kjønnscellene. Halvparten av mennene hadde fått barn og hadde ingen problemer med svangerskap og fødsel. Tilfeller av barnløshet kunne forklares logisk med morens fysiske tilstand eller at det var brukt prevensjon, het det i rapporten.

Illustrasjon fra rapport om testikkelskader i 1948.

Testikkelskader uten varme

Den amerikanske marinen gjorde en ny personellstudie i 1945 med samme resultat, men dette gjaldt eksponering for eldre radarer med forholdsvis liten effekt. Med den raske utviklingen av kraftigere sendere etter den andre verdenskrig økte bekymringen for mulige helseskader.Forskerne var særlig opptatt av effekter på øynene – og testiklene . Disse organene er mest utsatt, fordi de har dårlig blodsirkulasjon og liten evne til å lede bort varme når stråling økte temperaturen.

Forskere fra universitetet i Iowa, USA fant i 1948 at mikrobølger skadet testiklene til rotter når vanlig varmestråling ikke gjorde det. Forskerne konkluderte at skadene delvis kunne skyldes andre faktorer enn varme og anbefalte at personell som var utsatt for mikrobølger beskyttet testiklene.

Bestråling av kaniner ga grå stær som den vanligste øyeskaden.

Subtile virkninger

Testikkelskader var de mest subtile virkningene av mikrobølger på menneskekroppen som kunne ventes, het det i en rapport fra det amerikanske luftforsvarets universitet i 1955.

En studie ved universitets medisinske skole hadde funnet de samme celleskadene som Iowa-forskerne. Det var vanskelig å si hvor alvorlige følger skadene kunne ha. Kort bestrålingstid og lav temperaturterskel tydet på at skadene kunne oppstå uten at den bestrålte følte varme.

To forskere fra den amerikanske marinen bestrålte hunder og konkluderte i 1957 at testiklene var den kroppsdelen som trolig lettest ble skadet av mikrobølger. Skadene var i de fleste tilfellene forbigående og medførte bare midlertidig sterilitet, men større skader kunne også føre til varig sterilitet.

Skadene oppstod ved vel en grads temperaturøkning i vevet og lang bestrålingstid økte risikoen.

Radar og strålesyke

Det amerikanske forsvaret begynte i midten av 1950-årene å ta mikrobølgeskader mer alvorlig. Sterkt medvirkende til det var også et tilfelle ved en flyfabrikk i California i 1952 der en mann som arbeidet med radar fikk indre blødninger og symptomer som lignet strålesyke.

En nærmere undersøkelse ved fabrikken avdekket at flere ansatte hadde vært plaget av blødninger og fant tilfeller av grå stær, blodkreft og hjernesvulst. Legen John McLaughlin gjennomgikk den medisinske litteraturen og laget en rapport der han antydet at skadene kunne skyldes mikrobølgestråling.Den amerikanske marinen oppsummerte forskningen på en konferanse i 1953 og innførte en sikker-hetsgrense for bestråling av personell. Grensen bygget bare på varmevirkningen og ble satt etter strålingsintensiteten, regnet i watt per kvadratcentimeter hud og var 0,01 watt/cm2 – 10 milliwatt (mW).

NESTE: DET TERMISKE TYRANNIET

FORRIGE: DEN SNAKKENDE LYSSTRÅLEN