Det er ingenting i veien med knivskarpheten. Nysgjerrige og imponerte store og små får kutte i skinnet flintsmed Morten bruker som forkle — «bare litt av kanten så det ikke blir ødelagt.» Guttungene gjør som gutter alltid har gjort: spikker pinner. Men det er første gang disse gjør det med flintkniv.

Det var steinaldersøndag på Hordamuseet i går. Muséet er i ferd med å lage utstilling om fortidsminnene i området, og i den forbindelse arrangerer det familiedager med forhistorisk tid som tema. Først steinalderen, selvfølgelig, så står jernalderen for tur søndag 2. juni - det blir sånn omtrent med 7-milsstøvler gjennom vår fortid.

Steinspalteren

Fortiden kan foredras, men den kan også fremvises. Hordamuseet gjør begge deler, her er det både foredrag og demonstrasjoner. Og flintsmed Morten (til daglig student med blant annet arkeologi som fag) trekker folk der han sitter med steinene sine.

Vi er blant de interesserte. Og visste ikke at flint lar seg dele opp i flak så lett som i hvert fall Morten gjør det.

— Den spalter seg slik jeg vil den skal spalte seg, sier han.

Sånn er det når man kan det.

— Jeg bruker vinklene i flinten, føyer han forklarende til.

— Men hvis du slår for meget, kan ikke emnet da bli ødelagt?

— Jo. Og det skjer veldig ofte.

Dermed får vi vite at funn av aldri så mye flintrester sier ingenting om hvor lenge et steinalderbosted har vært benyttet - det blir fort rester når man skal lage flintredskaper.

Tungt å få tent

En flintkniv som har litt lengde på eggen er minst like skarp som en ny stålkniv. Men holdbarheten er ikke like lang, og den er avhengig av hva man bruker kniven til.

— Det er imponerende hvor flott den skjærer gjennom kjøtt, sier smeden - som bruker stålkniver i det daglige og på sitt hjemlige kjøkken.

Men skulle man ha stekt kjøtt på Hordamuseet i går, måtte man ha ventet en stund. Konstituert museumsstyrer Ole Mikal Olsen gjør så godt han kan for å lage ild på steinaldervis, men han kommer ikke lenger enn til å få litt røk.

— De har hatt en teknikk som vi ikke har, slår han fast. Det er med andre ord ikke alt vi kan i teknikkens tidsalder. Eller kanskje våre forfedre bare hadde mer tålmodighet - som en dyd av nødvendighet?

Den som graver ...

I kjelleren på Ambrosia-huset er det muligens en og annen arkeolog-spire å finne. I hvert fall er det fullt, og vel så det, rundt de to «gravekassene».

— Er det noen som ikke har fått graveskje? spør Mona Mortensen som har forsøksvis oversikt over situasjonen.

— Ja! piper det fra et hjørne.

— Nå må dere grave sånn som arkeologer gjør det, og det er ikke bare å grave dypt. Vi må gjøre det slik at vi har kontroll med det vi graver frem. Dere har vært på omvisning og hørt om steinalderen, ikke sant? Det vi skal finne, er rester etter steinaldermennesker.

Konsentrasjonen er så sterk at graverne ikke engang enser fotograf Helge.

— Er den fra steinalderen? Når du sier det, så.

Man ser litt stort på det en steinaldersøndag på Stend.

RØK UTEN ILD: Det er ikke så lett å lage ild på steinaldervis, fastslo konstituert museumsstyrer Ole Mikal Olsen. Men litt røk ble det.
FOTO: HELGE SUNDE