Deres Majesteter, prinsesse Astrid, kjære Fabian, barnebarn, familie.

Kjære venner

Det siste ønsket til Wenche Foss var at hilsener til hennes minne skulle gis til noen som sjelden får en blomst.

Slik var hun. Hun som levde et liv midt i rampelyset, var hele tiden opptatt av å bruke det lyset, berømmelsens lys, til å gi varme til andre.

Alle blomstene, alle gode ord som har strømmet mot familien og teateret den siste uken, er vår felles omfavnelse av et menneske som ga så mye til så mange.

Det er fra scenen vi kjenner henne best. Wenche Foss spente vidt som skuespiller, fra det klassiske til det folkelige. Hun spredte glede til et helt folk.

På scenen tolket hun livet rikere enn noen. Latter, alvor, glede og tårer.

Hun var en til fingerspissene seriøs kunstner som la stolthet og ære i å gi alt til kveldens publikum.

Et ekstraordinært talent kombinert med hardt arbeid, dag etter dag, kveld etter kveld, holdt henne på den kunstneriske tronen helt til det siste.

Skuespilleren Wenche Foss er allerede på sokkel som en våre største. Der blir hun stående.

Hun ga oss så mye som kunstner, men hun ga oss vel så mye som menneske.

For mange var Wenche Foss en drøm. En drøm om glamour, et liv i berømmelse. Om skjønnhet.

For andre var hun et håp.

For de små.

For dem som falt utenfor.

For dem som trenger en skulder å lene seg mot.

Hun hadde så sterke skuldre. Og et så varmt hjerte.

Da hun for over 50 år siden sto fram med sin kjærlighet til Tommeliten, hennes sønn med Downs syndrom, flyttet hun grenser.

Hun fjernet skammen fra foreldre med barn som var født annerledes.

Gjennom et langt liv gikk Wenche Foss i strid for mennesker som var rammet av urett.

Og for mennesker med lidelser som ble tiet i hjel.

Da hun selv ble rammet av brystkreft valgte hun å snakke åpent om det.

Slik brukte hun sin berømmelse til å gjøre livet lettere for andre kvinner.

Hun fylte scenen og hun fylte livet. Hun var så full av liv. Av engasjement. Og, av meningers mot.

Jeg har aldri møtt et menneske som på en så vennlig, omsorgsfull og elskverdig måte har forklart meg at mitt standpunkt i en sak var fullstendig feil. Desto større var gleden når vi var enige.

Hun kunne bli rasende mot maktmisbruk. Samtidig nølte hun aldri med å vise kjærlighet og omsorg.

Ved siden av livet på scenen, var det hennes livsverk.

En livslang omsorg for de svakeste blant oss.

Varm omsorg. Opprørsk omsorg. Omsorg med humor, befriende ord og latter.

Wenche Foss var en diva og rebell.

Hennes siste ønske står som en bauta over hennes liv:

Ønsket om å gi.

Viljen til å dele.

Det er gaven fra Wenche til oss. Det er vår arv.

En rikere arv kan ingen ønske seg.

Norge ble litt større med Wenche Foss.

Litt rikere.

Vakrere.

Varmere.

Skuespilleren tok selv regien på sluttscenen.

Vår hyllest av Wenche Foss skal være blomster til de som sjelden får.

Vi minnes henne i dyp takknemlighet.

Vi lyser fred over Wenche Foss sitt minne