— Vi gjør dette for å hjelpe ungdom mellom 15 og 25 år som er i en skolesituasjon og ikke har jobbet lenge nok til å ha rett på trygd, sier Tereses far, John Arne Hegg.

Han og konen Mary-Anne Hegg erfarte at trygdesystemet ikke farer varsomt med kreftsyk ungdom som aldri har vært i arbeidslivet. De har selv satt inn 150.000 kroner som grunnkapital for at fondet raskest mulig skal gi avkastning.

Styret for fondet skal være i Bergen og bestå av representanter fra onkologisk avdeling på Haukeland sykehus og fra Den Norske Kreftforening.

- Nedverdigende situasjon

Det er to år siden jeg møtte Terese for første gang. Høsten 2000 lå hun nyoperert på Haukeland sykehus. Leserne av magasinet tidogsted fikk møte jenten som da hadde kreft for andre gang. Kreften hadde funnet veien fra hjernen til tykktarm og lever. Da sykdommen rammet for fjerde gang i fjor, intervjuet jeg henne igjen. Terese hadde uhelbredelig bindevevskreft i tinningsbenet.

— Å bli kreftsyk er en belastning i seg selv. Det burde være unødvendig å måtte bekymre seg over det økonomiske. Tereses minnefond kan være en hjelp for ungdom i en vanskelig tid, håper John Arne Hegg og retter sylskarp kritikk mot trygdesystemet:

— Det er nedverdigende at ungdom som er kreftsyke skal slite med økonomien. Bare egenandelen på blå resept på 1350 kroner er en belastning. Bor man for seg selv betaler sosialkontoret husleie og strøm. Men bor den kreftsyke ungdommen hjemme får hun ingenting.

Foreldrene håper minnefondet kan bedre hverdagen for mange unge og oppfordrer folk til å tro det beste - tross alt.

— Terese fikk en dødsdom mot slutten av august i fjor, men ga aldri opp. Hun hadde en kolossal fighting spirit. Stahet og livsglede hjelper i kampen. Det blir bedre kvalitet på livet når man sier at man skal leve videre, smiler John Arne Hegg bestemt.

Kriger til det siste

«Jeg har aldri vært redd for å dø. Døden er jeg ikke redd, men mer det jeg vil gå glipp av.

Venninner som skal gifte seg, nevøer og nieser som vokser opp...», fortalte Terese til meg for et år siden.

Men det verste? Det verste var ikke døden. Det verste var at Terese ikke kunne smile lenger. Lammelsen i ansiktet gjorde at hun bare fikk til en grimase.

«Jeg synes det er forferdelig ikke å kunne smile», sa Terese og smilte til meg likevel - med øynene.

Like til det siste kjempet Terese. En kriger i kamp mot kreften og de grusomme smertene, med støtte fra familien, kjæresten Andreas Cittlau og cocker spanielen Simba. En jente som skrev dikt for å fortelle andre hvordan det er å ha kreft.

Slik slapp hun så mange spørsmål. Fra de uvitende blant oss som alltid spurte. Igjen. Og igjen. Og igjen.

Krigerens hjerte har stilnet nå. Terese Hegg ble 24 år gammel.

Lesere som ønsker å gi en gave til Terese Heggs minnefond til støtte for kreftsyk ungdom kan benytte kontonummer 3411.24.90304.

I HODET MITT!

Nå er det over

nå er det gjort!

De fikk ikke hele,

men nå skal den bort!

Den ligger i hodet,

vil prøve seg nå

— Kom, jeg skal kjempe

Jeg skal stå på!

Nå blir det stråling,

nå blir det kamp.

Den skal jeg vinne

dog da med glans.

En sommer med krig

mot egen kropp...

Jeg har fått nok,

Men gir dog ei opp!

Jeg er så takknemlig

Slekt eller venn!

Jeg vet at du er der

Min trofaste venn.

Hva skulle jeg gjort

uten støtten og trøsten?

Takk for hjelpen mot

den helvetes kreften!

TERESE HEGG, 18. JUNI 2001