ATLE NIELSEN

I oktober samme år kom bekreftelsen i form av den første platen til Stain Monsters.

«Stain Monsters er et funn. Et kjærkomment tilskudd til en grå norsk pop-bransje», skrev Bergens Tidende i sin anmeldelse av debutplaten som bærer bandets navn.

«Når det gjelder særpreg, fantasi og spenning skal det mye til å slå Stain Monsters», fortsatte avisen, og skapte himmelske forventninger til det seks musikere sterke bandet.

Undertegnede var en av de tilstedeværende på release-konserten på Maxime en høstkveld i 1991, og det var spesielt stemmen til vokalist Stein Monstad som satt igjen i minnet da vi tuslet hjem i mørket. Hvor hadde han vært før? (Og hvor har han vært siden?)

Ja, det var Stein Monstad som sang og på den måten frontet bandet. Bandet hadde sågar et navn som egentlig bare var en liten omskriving av navnet til vokalisten. Men mannen bak Stain Monsters var gode, gamle Hans Petter HP Gundersen, som for lengst hadde et navn i det norske musikkmiljøet.

Det var stort sett hans låtmateriale de fremførte, og det var hans gitarer og arrangementer. Men det var ikke akkurat noe B-lag de hadde med seg heller de to hovedpersonene. De hadde en ekstra vokalist i Aino Markhus. De hadde Kåre Sandvik på tangenter, Frank Hovland på bass og Stein Inge Brækhus på trommer. Det var en erfaren gjeng som tumlet sammen i Sigma studio i april 1991 for å lage plate.

«Hele livet har jeg undertrykt mine musikalske røtter. Nå er det på tide at de får gro fritt», sa HP til BT noen måneder før debutplaten lå i hyllene. Han sa det antakelig med et lite smil om munnen, men jo nærmere utgivelsen kom desto høyere var forventningene.

Opera

Det hele startet på Café Opera der HP både var en av eierne og jobbet med servering og spilling. Stein, med fortid i punkebandet 700 toylets , jobbet også som servitør på den populære cafeen, og en dag slo de to seg sammen og dannet Stein Monster Band mest for moro. Spesialiteten deres var å gjøre rå versjoner av gamle søte melodier. Det ble gjort med en stor grad av humor og voldsom patos.

Stein Monster band spilte iblant på Opera om kveldene, og der fikk de svært ofte nærværende Arne Svare og Audun Hasti i Stageway se dem. Plutselig en dag hadde herrene Monstad/Gundersen platekontrakt med Stageway under sitt nye navn Stain Monsters.

Forventninger til værs

Det var nå forventningene ble sendt til værs og i hvert fall bergenspressen kastet seg på. Undertegnede var den gang en slags korrespondent for Underholdningsavdelingen i NRK Radio og jeg innrømmer gladelig at jeg forsøkte så godt jeg kunne å lure Stain Monsters på resten av landet også. Men det var ikke så lett. Av en eller annen grunn. Det tok liksom aldri skikkelig av der utenfor fjellene. Hvorfor ikke mon tro?

— Fordi vi lå litt forut for vår tid, sier Hans Petter Gundersen i dag.

— Mange beskyldte oss for å henge igjen i sekstitallet, men vi var ikke noe retroband. Vi hadde derimot en ironisk distanse til musikken fra den tiden, og hadde vi kommet et par år senere ville vi truffet midt i blinken, sier han.

— Vi flørtet med sekstitallet lenge før Oasis og Blur kom og gjorde akkurat det samme. Vi var for tidlig ute og ikke for sent.

Humor

Platen til Stain Monsters fikk altså strålende mottakelse i Bergen, og bandet spilte mye ute i tiden etter utgivelsen. En del radiospilling ble det og, og også noen turer over fjellet for konserter østpå.

Gundersen poengterer i dag at det var en stor grad av humor i alt bandet foretok seg.

— Stein var en slags undergrunnscrooner. Han sang de tidvis banale tekstene med en slikt dybde at det ble utrolig spesielt.

Og veldig bra, syntes mange. Monstad selv sa i et intervju her i avisen sommeren 1991 at han lot som han sto i dusjen når han sang.

— Jeg prøver å slappe av. Det er bedre å skru opp lyden på mikrofonen og hviske enn å hyle i anstrengelse, sa han til BT.

Det ble med den ene platen for Stain Monsters. De begynte på en ny. Spilte inn noen låter, og så kokte det rett og slett bort. Stain Monsters ble oppløst og medlemmene gikk hver til sitt.

Siden den gang har Hans Petter Gundersen spilt i en rekke band og bruker i dag mest tid på Tweeterfriendly Music. Frank Hovland, Stein Inge Brækhus og Kåre Sandvik er fremdeles i bransjen, mens mannen med stemmen, undergrunnscrooner Monstad, har trukket seg tilbake til de mer anonymes rekker.

Men ikke til de glemtes. Hans vokale bidrag til fenomenet Stain Monsters blir ikke glemt av folk som fulgte med den gangen. Og bandets kanskje beste låt, «Broken Wing» er med på den store Bergenssamleplaten «Alltid no' godt fra Bergen». Den blir nok stående i de bergenske platehyller i mange tiår ennå.

FORVENTNINGER: Forventningene til Stain Monsters var store da gruppen debuterte høsten 1991. Bak Frank Hovland, Stein Inge Brækhus og Kåre Sandvik. I midten Hans Petter Gundersen og Aino Markhus, foran Stein Monstad.