Av Jon Martin Larsen, nyhetsjournalist i Dagsavisen

Publisert: 31.10.2006

«DET ER NOK helt andre områder i samfunnet i dag hvor pressens kritiske funksjon er mer påkrevd enn i barnevernet,» konkluderer Geir Kjell Andersland i et debattinnlegg i BT 24. oktober. Andersland er direktør for den statlige Barne-, ungdoms— og familieetaten (Bufetat) på Vestlandet, og spør i innlegget «om pressens dekning av barnevernssaker er kritisk journalistikk eller tabloid sensasjonsmakeri i salgsfremmende øyemed».

En av de utløsende faktorene for Anderslands innlegg er BT-journalist Berit Kvalheims sak om en 16 år gammel jente som sliter med alvorlige traumer etter år med brutale overgrep. Barne- og ungdomspsykiatrien ga henne opp. Fagpersonene her klarte aldri å få jenten til å åpne seg, og slik kom jenten inn under barnevernet som har en lovpålagt oppgave om å fange opp barn som lider. Barnevernet gjorde så vedtak om å plassere jenten på tvang sammen med kriminelle og rusmisbrukende ungdommer ved en av landets strengeste barneverns- institusjoner, Øvsttunsenteret. Jenten gikk altså fra løselige møter med psykolog, til å bli innesperret med tvang og besøkskontroll. Den 6. oktober havnet saken på førstesiden i BT, og avisen har senere publisert en rekke oppfølgingsartikler og debattinnlegg - deriblant Anderslands.

SOM JOURNALIST har jeg i en årrekke hatt ansvar for saker som omhandler barn og unge. Møter med barn og pårørende har blant annet resultert i saker om offentlig ansatte som tilsynelatende er på ville veier og som får fatte beslutninger uten at noen følger opp og spør om det er gjort et riktig arbeid: Barne- og likestillingsdepartementet vil for eksempel ikke ta i enkeltsaker. Statlige Bufetat foretrekker å være veiledende instans for det kommunale barnevernet. I fylkesnemndene, som kan fungere som klageinstans på det kommunale barnevernets vedtak, sitter det psykologer og andre personer som har utført arbeid for barnevernet i årevis (noe BT har skrevet mye om) - og i det kommunale barnevernet finnes det tilsynelatende få eller ingen rutiner for å kvalitetssikre avgjørelser.

Dermed blir den enkelte lokale saksbehandler med sin barnevernsjef i det store og hele overlatt til seg selv - med makt og myndighet som er ganske enestående i det norske hjelpesystemet. Den eneste åpenbare muligheten til å overprøve barnevernets avgjørelser blir dermed å trekke barnevernet inn for tingretten - en svært omfattende, tidkrevende og tung prosess som kan dra ut iverksettelsen av nødvendige hjelpetiltak i det uendelige.

DEN FORRIGE barneministeren, Laila Dåvøy, fortalte meg at hun ønsket systemer som kan måle graden av samarbeid mellom barnepsykiatrien og barnevernet, og som kan kvalitetssikre barnevernets avgjørelser. Her tok Dåvøy tak i noe av det vanskeligste en barnestatsråd kan ta tak i. Oppgaven krever politisk innsyn i arbeidet til to hjelpeinstanser som har tradisjon for å operere på egen hånd.

Slik jeg ser det, er det pressen som i størst grad har kunnet stille barnepsykiatrien og barnevernet til veggs i saker som kan vitne om misbruk av det offentliges myndighet overfor barn. Pressen har dermed fått et svært tungt ansvar, og pressens vaktbikkjefunksjon blir avgjørende for å gi nødvendige innspill og korreks. Det er et svært komplisert og tidkrevende arbeid, og man kan stille spørsmål om det er riktig at det til syvende og sist blir journalister som skal bære dette ansvaret. Men om Andersland får det som han vil, hvem skal da stille kontrollspørsmålene?

ILLUSTRASJONSFOTO: SCANPIX