Inne på fabrikkområdet er det stille. Det er lenge siden det strømmet røyk ut av pipene til malingsfabrikken i Florvåg.

«Kjør forsiktig — barn leker» står det på et skilt. Men ingen unger leker her i dag. Det bør de heller ikke gjøre.

— Det må advares mot å la barn leke inne på området, uttalte miljøvernleder i Askøy kommune Målfrid Eide til BT tidligere denne uken.

Da hadde det akkurat blitt slått fast i en rapport at en av landets høyeste gjenværende konsentrasjoner av det kreftfremkallende stoffet PCB finnes i Florvåg på Askøy.

Ingen bader i vågen

Arild Lyngbø har én lunge og er kortpustet. Den tidligere truckføreren på malingsfabrikken har jobbet mye blant kjemikalier. Nå er han uføretrygdet og nylig kreftoperert.

— Jeg ble syk på grunn av jobben her, sier Lyngbø.

Han står inne på det gamle tønnelageret, området der de største konsentrasjonene av PCB er påvist. Det er avsperret med et gjerde, men nysgjerrige kan gå over en liten haug for å komme inn dit.

— Jeg har sett unger leke her. Området burde vært skikkelig avsperret, sier Lyngbø.

Over fabrikken, på Skarpeneset, er det et lite boligfelt. Der har den pensjonerte byggmesteren Ole Solhaug bodd hele sitt liv.

— Det har vært mye bråk her fra ungdommer i sånne raggebiler. Det gjør meg forbannet!

— Hva med forurensningen på fabrikkområdet?

— Vi merker ikke noe til den PCB-en. Jeg tror at de miljøproblemene ofte er overdrevet. Før jobbet jeg med asbest, uten maske og hansker. Og jeg lever fortsatt! I dag kan man jo ikke ta i en liten bit asbest uten at man må ha på seg beskyttelsesdrakt, sier byggmesteren.

— Men vi spiser ikke fisk fra sjøen her, og folk bader ikke i vågen. Det er triste greier, skyter konen Evelyn Solhaug inn.

Arsenikkskuret

— Der nede sto det et skur hvor de oppbevarte alle kjemikaliene. Det kalte vi for arsenikkskuret, sier Rolf Fanebust.

Han har bodd på Skarpeneset siden 1967, er tidligere ansatt på fabrikken og formann i den lokale båtforeningen. Barna hans har vokst opp med malingsfabrikken som nærmeste nabo.

— Vi holdt alltid ungene våre vekke fra området, sier Fanebust.

Han har flere ganger jaget unger vekk fra de tomme husene, forlatte tønnene og alle de andre fristelsene inne på fabrikkområdet.

Båtentusiast Fanebust mener det største problemet er forurensningen ute i vågen.

— Det er så mye syre og gift der ute at vi ikke kan bruke kjettinger. De etser bort. Vi må bruke tau isteden, sier Fanebust.

På toppen av Skarpeneset bor Geir Haugland med familien.

— Jeg vet at ungene våre har vært og lekt der nede på fabrikkområdet. Vi kan ikke spise fisken fra vågen. Det burde ha vært ryddet opp i dette for lenge siden, sier han.

Hempel var det siste firmaet som drev malingsfabrikken.

— Hempel har tidligere sagt at dette er forurensning som lå i grunnen da de overtok fabrikken. Prinsippet er at forurenseren betaler. Hempel er ikke ansvarlig for å rydde opp, sier Halfdan Mellbye, advokat for Hempel i denne saken.

NÆRMESTE NABO: Vi holdt alltid ungene vekke fra området, sier Rolf Fanebust. Han bor på Skarpeneset, over den gamle malingsfabrikken.
Nicolay R. Nicolaysen
KREFTOPERERT: Arild Lyngbø har jobbet i mange år blant kjemikaliene på den gamle malingsfabrikken. Nå er han ufør og har bare en lunge.
Nicolay R. Nicolaysen