Det måtte bli mye kornmat når fasteperiodene begrenset kjøttspisingen, og mesteparten av jordbruket gikk til kornproduksjon. Slik var det i hele Europa. Blant bønder enkelte steder i England kunne korn utgjøre opp til 80 prosent av kostholdet. I Norge var det nok ikke slik, siden klimaet mange steder egner seg dårlig til korndyrking. Da som nå ble mye korn importert fra utlandet, særlig hvete.

Dyrt å importere

Brødet i middelalderen var langt fra det vi spiser i dag. Hvete var en dyr importvare, så folk brukte gjerne bygg, rug eller havre. Disse kornsortene inneholder lite gluten, så de hever dårlig.

Man brukte heller ikke gjær, og melet var mye grovere malt enn i dag. De færreste hadde bakerovn, brødet ble stekt på takke (en slags panne) over åpen ild eller bare i asken. Middelalderbrødet må altså ha vært flatt, veldig grovt og mørkt, og kanskje dekket med aske.

Grøt unntatt forbud

Grøt var like vanlig som brød. Å lage grøt var nemlig unntatt fra forbudet mot helligdagsarbeid, og man fikk utnyttet kornet godt uten at det måtte males. Mel ble ofte malt for hånd, så dette var en fordel. Men det var nok ganske kjedelig mat. I middelaldersagaene dukker grøt gjerne opp i komiske situasjoner, eller det blir brukt som økenavn.

Øl var selvsagt langt mer populært, men ikke like mettende. Opp til 70 prosent av energien fra kornet går tapt når man lager øl. Derfor var det forbud mot å male korn i perioder med kornmangel.

Men ikke alle steder i Norge egnet seg til å dyrke korn. Spesielt i Nord-Norge gjorde klimaet at kornhøsten var veldig usikker. Da var fisk den viktigste næringskilden. I 1431 forteller italieneren Pietro Querini, som var strandet på Røst i Lofoten, hvordan folk der spiste tørrfisk med smør på istedenfor brød.