— Vi er ikke helt i gang ennå. Gambisk tid, sier en mann og ler med alle tennene.

Etter oppsatt tidspunkt skulle barnefesten ha begynt for en liten halvtime siden, men BIKS-lokalene i Kong Oscars gate har fremdeles god plass. Adama Jobarteh og arrangørene bak den gambiske kulturuken er ikke bekymret. Det offisielle starten er satt ekstra tidlig, slik at alle gjestene, både norske og gambiske, skal dukke opp til festen starter.

Ungene som allerede er her, flokker seg om de tre datamaskinene mens praten går i ett på tre-fire språk. De voksne har klart å kapre en eneste skjerm, og ser på klipp fra en tale av den gambiske presidenten og en senegalesisk såpeopera. Rundt dem henger batikk, tegninger og fotografier av gambisk dagligliv, alt sammen deler av utstillingen laget til kulturuken.

Musikk på seks språk

— Hallo, her var det mange kjente!

En nyankommet dame rekker akkurat å håndhilse, klemme og smile stort i alle retninger, før musiker Solo Cissokho og bandet hans fra Senegal og Gambia via Oslo og Sverige er klare i festsalen.

De tre venninne Yassin (10), Yai (6 ½) og Siray (6) har nyflettet hår og setter seg bakerst mens Solo synger hallo på norsk, engelsk, fransk og swahili.

— Og nå skal vi lære to språk til. Si nanguendef! Og gniounguifi! Det er sånn man hilser på hverandre i mandika-folket i Gambia og Senegal, forteller han og forsetter en minileksjon i wolof.

Gambia grenser mot Senegal i øst, nord og sør, og har mye til felles med sin eneste nabo.

— Gambia, Senegal, det er det samme, sier Solo og lar fire lynkjappe fingre løpe over de 22 strengene på, ja, hva heter instrumentet hans egentlig?

— Koret! kommer det lynkjapt fra Sarah i publikum.

Vokser med kulturen

En etter en får ungene prøve kobraen. Solo påstår at det ikke er vanskelig å få fiskesnørene, gresskarskallet og antilopeskinnet til å lage eventyrlige melodier, men så har han bygget kobraen selv også.

— Det er lov å danse, klappe og hoppe akkurat som dere vil, sier Solo.

De fleste av barna og minst én pappa tar ham på ordet. De to kobraene, djembetrommen, kalabasen og den lille, talende trommen produserer lyder det er umulig å høre på uten å bruke hele kroppen.

— Kjempefine trommer! sier Yassin etter konserten, med munnen full av pølse.

— Det er godt å samle barna iblant, slik at de kan få vokse sammen og bli kjent med den gambiske kulturen, sier Eliman Jeng, som er sykepleier og har bodd i Norge i 30 år.

Bare å banke på

Men verken barnefesten, diskusjonskveldene, basketkampen eller noen av de andre arrangementene i løpet av kulturuken er stengt for ikke-gambiere. For rundt 15 år siden ønsket nemlig en håndfull gambiske studenter å finne på noe selv for å bidra til integrering og kulturutveksling i Bergen.

— Som student møter du selvfølgelig folk. Men vi ville gjøre noe mer, noe som kunne gå ut over studentlivet, sier Adama, formann i Den gambiske foreningen i Bergen.

Dermed bestemte de seg for å arrangere en årlig samling for å vise frem kulturen de har med seg fra Vest-Afrika.

— Og derfra utviklet det seg. Tanken er å være en informasjonskilde, sier formannen.

Gambierne arrangerer også en nyttårsfest og en nasjonaldagsfest.

— Festen nyttårsaften er tilnærmet norsk. Vi tar initiativ og lager fest, den eneste forskjellen er at huset er åpent. Alle som har lyst, kan komme, sier Adama.

— Sosialt samvær er viktig for gambiere, vi liker ikke å isolere oss. Vi er vant med å bare banke på. Her må man avtale tid, sier Eliman.

Serien Utenbysbarn handler om hva innflyttere til Bergen gjør når de samles. Det kan være alt fra sørlendinger som fisker makrell til skotter som spiser haggis. Det trenger ikke være en offisiell forening, at folk med felles hjemplass møtes, er nok. Kjenner du til noe slikt i byen? Tips oss på tettpa@bt.no!

Bjørn Erik Larsen
Bjørn Erik Larsen
Bjørn Erik Larsen