TROND J. HANSEN

(tekst og foto)

Zachariasbryggen speiler seg i det klare vannet. Noen måker lager lys kontrast i det fargesterke vannet. Generøse mennesker deler noen reker med dem. Vannspeilet knuses av støyende fugler som slåss om godbitene.

Utover Bryggen ligger fiskebåter og forsyningsskip. Fiskebåter fra Danmark, Sverige, Polen, Færøyene og Austevoll. Noen mer rustne enn andre. Skrog i forskjellige farger. I vannspeilet blir båtenes navn som uforståelige hieroglyfer. Som skrift i sand vaskes de ut med bølgene etter en enslig lystbåt som ikke er fortøyd for vinteren.

Fargespillet forandrer seg hele tiden — det er så mye som forstyrrer vannflaten. Og når solen kikker frem, blir fargene klare og rene. Når den trekker seg tilbake blir de mer diffuse og uklare. En frisk vind tar med seg de skarpe linjene og gjør speilbildene uklare og uforståelige.

Beffen venter på å bli fylt opp. Det grønne skroget og det oransje overbygget speiler seg. Men det varer ikke lenge, for når kaptein Holmedal starter opp maskineriet flyter fargene over i hverandre. Som et grønt, hvitt og oransje quilteteppe. Den lille fergen forsvinner utover mot Nordnes.

I vannpyttene på Festningskaien kan vi studere opp-ned bilde av Rosenkrantztårnet og Haakonshallen. Bikkja, som elsker vann, kan ikke dy seg og stuper i. Bildet blir ødelagt og hele tårnet forsvinner - for en stund.

Ved Skolten og Bontelabo ligger supplybåtene. Som gigantiske monstre ruver de i terrenget, og får både ferger og fiskebåter til å se ut som små lekebåter. Kraftige lyskastere lyser opp vannspeilet, men selv en lav og beskjeden vårsol får de elektriske lysene til å blekne. Bak de lave hekkene speiler skipenes kraftige farger seg i havet. Rust, rødt og blått flyter over i hverandre. Som paletten til en kunstmaler, eller som kjeledressen til en husmaler. Plimsollmerkene - lastemerkene - lager merkelig skrift i vann. Som tegnene på en primstav.

Fra kaien ved Bontelabo kan vi glede oss over det hvordan sjøbodene utover i Skuteviken og Sandviken fargelegger sjøen. Bare noen flokker med toppender bryter fargespillet. En og annen stokkand, noen sothøner og en skarv som har trukket inn fra havgapet får vi også øye på i fargehavet.

Men så får de grådige måkene øye på noen godsaker. Det blir et forferdelig spetakkel. For disse kystens lasaroner synes ikke at taushet er gull. De spraglete skårungene er ekstra frekke og bråkete. De stuper etter matbitene og skaper et fullstendig fargekaos. Maten varer ikke lenge. Måkene trekker seg tilbake og fargene blir igjen skarpe og klare. Helt til bølgene fra en passerende båt gjør skarpe linjer om til duvende, kvinnelige former.

Hvorfor ikke stoppe opp og studere den flyktige kunsten? Kanskje kan du få øye på en harlekin, en eksotisk fugl eller en fargerik blomstereng. Det er opp til deg å se det. Men du må se det speilvendt.

BEFFEN: Det grønne skroget og det oransje overbygget på Beffen blir til et grønt, hvitt og oransje quilteteppe når den går fra kai..