Gradestokken viser pluss fem, snøen føyker forbi utenfor. Inne i hulen til Markus Houka og Julia Berg er det bare regelmessige spadetak som bryter stillheten.

— Snø er ikke som plast eller stål, den endrer seg hver dag. Man må jobbe med snøen, ikke mot den, sier Markus.

Arkitekten fra Nürnberg fester spaden i det som skal bli en rund snøkuppel, og rykker løs enda en bit.

— Noen ganger føler jeg meg som en slave, peser Julia, før hun fyller nok et akebrett med snø som Markus har hogget løs.

I Berlin jobber Julia som skulptør og bilderedaktør, på Finse er hun snøkunstner og arbeidshest.

— Jeg trenger ikke lage noe for evigheten. Solen trenger månedsvis på å lage vann av dette her, sier hun, og drar 60 kilo snø ut av hulen.

Åtte nasjoner snø

— Finse er en snøørken, puster Uli Dettweiler fra Evangelische Akademie Tutzing.

Med snøføyke i ansiktet og datteren Nauka på seks måneder i pulk kommer han farende over Finsevannet.

Det var i Sinaiørkenen i Egypt at Uli først fikk høre om snøseminaret på Finse. Og vips! Så er han blitt arrangør. Frem til i fjor hadde Kunsthøgskolen ansvaret for Snøseminaret. I år har altså tyske krefter overtatt.

— I Sinaiørkenen er det varme og sand, her er det vind og snø, og du kan miste orienteringsevnen, akkurat som i ørkenen, sier Uli.

Denne uken arrangeres snøseminaret på Finse for fjortende år på rad. De 37 deltakerne kommer fra Italia, England, Sverige, USA, Colombia, Ungarn, Norge og Tyskland.

— Vi vil at folk skal finne ut hvordan snøen virker. De skal prøve både bygging og graving, de skal se, tenke og oppdage, sier Rolf Hermansen.

Han har vært med hvert eneste år. Først som ansvarlig, men fra og med i år er den nypensjonerte kunstprofessoren «bare» veileder.

— Kunstverkene er ulike hvert eneste år. Vi tilpasser oss omgivelsene. I fjor hadde vi lite snø, ett år hadde vi utrolig lite, og ett år regnet det hele tiden.

Snømann som ikke smelter

— Det er viktig å ikke ha for tynne tak, eller grave i for bratte skråninger, der man kan utløse skred, sier Nils Faarlund,

I 39 år har Nils vært i snøen fra den faller til den smelter. Denne uken ivaretar han sikkerheten, snøkunnskapen og skismurningen til de 37 snøkunstnerne.

— Disse kunstnerne har mange spennende ideer, men det er ikke alltid snøen er slik de vil ha den, sier Nils, som har yrkestitlene naturfilosof, tindeveileder, snøekspert og «non-melting snowman».

Snøkunst handler om å bli venner med snøen, eller som Nils sier:

— Naturen er kulturens hjem. Selv snøen som er så kald og ubehagelig blir vennskapelig her oppe, og man føler seg hjemme.

Falleferdig hule

Snø er ikke bare hvit, den kan være blå, lilla, rosa, svart og fryktelig tynn.

— Jeg synes taket siger mens vi sitter her, sier Frøydis Lindén bekymret.

— Vi hadde tenkt å lage det koselig her inne, med lys og reinsdyrskinn, men nå går ikke det, sukker Caroline Harstad.

De to kunsthøgskolestudentene har fått forbud mot å overnatte i hulen. Selskap får de heller ikke ha. Graveiveren har vært litt for stor. Taket på hulen er så tynt at det kan falle sammen.

— Jeg kunne holdt på i det uendelige. I påsken kommer jeg til å grave snøhule til alle, sier Caroline.

— Jeg har gått og ventet på dette kurset i et helt år. Kanskje jeg bare skal bli her oppe?

Snøkunstner på heltid

— Det beste med snø er at den forsvinner. Et byggverk varer ikke 100 år, men kanskje hundre dager. Taket synker, søylene bøyes, sier Luca Roncoroni.

I 1999 deltok arkitektstudenten Luca Roncoroni fra Como i Italia på sitt første snøseminar. Siden har han vært med seks ganger. Nå har han gjort leverbrød av snøkunsten han lærte om på Finse. Fra oktober til april bygger han ishoteller og snøkunstverk i Norge, Sverige og Finland. Men til Finse kommer han alltid tilbake.

— Snøseminaret er den beste måten å lære om snø på, sier han, og går tilbake til snøkunsten.