Tidlig om morgenen torsdag 3. mars våkner Marianne Mikkelsen i studentkollektivet i Magnus Barfots gate. Hun skal på jobb. Det første hun reagerer på er at noen tepper i stuen er borte. Hun går på badet, og finner et håndkle slengt på gulvet, mens hennes eget er borte. En pose med klesvask er også forsvunnet.

— Jeg gikk inn til en av jentene og spurte om de andre tullet med meg. Sammen gikk vi rundt i leiligheten, og oppdaget flere og flere ting som var borte.

En DVD-spiller, det meste av toalettsaker på badet, inkludert tannbørster, hårføner og rettetang. En lommebok. Til og med plastposeholderen på kjøkkenet var tømt.

— Da begynte vi å bli redde, og vekket de andre.

> Jeg sover ikke med soveromsdøren ulåst lenger Marianne Mikkelsen, student

Skremte tyven

I gangen utenfor leiligheten fant studentene det meste av tyvegodset fra leiligheten, skjult under et teppe.

— Vi tror de må ha hørt at jeg sto opp, og stukket ut av leiligheten i full fart. Bare et par timer tidligere var en av de andre oppe, og da var alt som det skulle, sier Mikkelsen.

Politiet ble tilkalt, og kom raskt til bygningen hvor Studentsamskipnaden leier ut studenthybler i fire etasjer. I bakgården fant og pågrep patruljen en av tyvene. Idet de var på vei ut til politibilen med ham, kom en ukjent kvinne ut av huset.

— Hun sa hun hadde vært på besøk hos noen, men de fant tyvegods på henne også, forteller studentene. Begge de to pågrepne betegnes som kjenninger av politiet.

Etter hvert ble det klart at tyvene hadde vært innom alle leilighetene i huset. Og ikke alle var så heldige at de fikk tilbake alt som var stjålet.

— Vi fikk jo tilbake det meste, men for det som fortsatt mangler er egenandelen større enn at det er noen vits i å prøve å få igjen på forsikringen, sier Geir Colin Paulsen.

- Ekstrem invasjon

Lars Weisæth, forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, mener innbrudd kan sammenliknes med vold.

— Selv om man ikke er hjemme under innbruddet, kan det nærmest sammenliknes med å bli utsatt for vold. Særlig for eldre som bor alene, sier Weisæth.

I ettertid rammes ofrene ofte av angst, søvnproblemer og frykt for å være alene.

— Det er en ekstrem invasjon av ens privatliv, og det er veldig krenkende å vite at noen har rotet gjennom ens private saker. Frykten for å være alene i ens eget hjem, som egentlig skal være et trygt sted, kommer i tillegg. Mitt inntrykk er at politiet, i alle fall i Oslo, betrakter innbrudd hos enslige eldre nærmest som et fysisk angrep, sier Weisæth.

Mens det finnes gode studier om ettervirkningene av å bli utsatt for vold, har det vært gjort lite forskning på konsekvensene for innbruddsofre.

— Siden forsikringen dekker de økonomiske utgiftene, er innbrudd nærmest blitt gjort til et forbrukerspørsmål. Vi vet ikke nok om de psykologiske skadevirkningene, sier Weisæth.

Kom tilbake

Studentene i Magnus Barfots gate synes det verste er at de ubudne gjestene etter alt å dømme har vært tilbake i huset gjentatte ganger etter det første innbruddet.

— De som bor over oss kom en dag hjem og fant en ukjent person i stuen. Omtrent en uke etter innbruddet fant de poser og en ryggsekk med tyvegods på loftet, sier Åsa Garshol Welle.

De tror ødelagte låser og litt for dårlige sikkerhetsrutiner blant beboerne gjorde dem til et lett bytte.

— Nå er alt dette fikset, men vi gikk flere uker og var redde. Jeg sov med en hammer ved sengen, sier Welle.

Før dørtelefonen ble reparert, var det guttene i huset som ble sendt for å åpne døren.

— Det var en periode jeg ikke torde å gå alene på badet for å dusje, fordi det ligger rett ved inngangen fra bakgården. Og jeg sover ikke med soveromsdøren ulåst lenger. De har jo vært like utenfor døren min da de romsterte rundt her inne. Det er ekkelt å tenke på hva som kunne skjedd hvis de kom inn på rommet mitt, sier Mikkelsen.