ROY HILMAR SVENDSEN

Onsdagens meningsløse bakholdsangrep i Afghanistan var første gang en norsk utsending fra Leger Uten Grenser måtte bøte med livet for sin innsats. Lege Kurt Hanevik (35) fikk det triste budskapet om sin gode venn og læremester Egil Tynæs (62) ved 19-tiden onsdag kveld.

— Det var et sjokk. Helt uvirkelig. Det gikk lang tid før jeg skjønte hva som hadde skjedd, forteller Hanevik, som også er styremedlem i Leger Uten Grenser.

Gjorde dypt inntrykk

De to legene ble kjent allerede i 1992, da Hanevik selv fortsatt var medisinstudent og skulle ut i praksis hos en allmennlege.

— Jeg hadde hørt så mye bra om Egil at jeg løp frem og satte meg opp på liste hos ham, forteller Hanevik.

— Fra praksistiden er det én ting jeg husker veldig godt. Etter at undersøkelsen var over, ga pasienten ham en god klem da hun skulle gå. Hun sa det var fordi han ikke bare var en god lege, men også et medmenneske. Det gjorde veldig inntrykk på meg, forteller Hanevik.

Han og Tynæs holdt kontakten siden, ikke minst på grunn av felles engasjement i den norske avdelingen av Leger Uten Grenser, som startet i 1996. Høsten 2000 ble Kurt Hanevik selv utplassert i Nord-Afghanistan, og ble værende et halvt år. Etter tjenesten hadde han lange samtaler med Tynæs, som dro ned for første gang året etter.

Jobbet ved frontlinjen

Å drive hjelpearbeidet under det daværende Taliban-regimet var alt annet lett. Hanevik endte opp i et sykehus like ved frontlinjen, og ble tvunget til å evakuere til Turkmenistan etter terrorangrepet på USS «Cole» i Jemen.

— Hvordan så Taliban på innsatsen deres?

— På en måte likte de at vi var der, for de hadde ikke noe helsesystem selv. Slik sett kunne de skryte av at det var de som fikk oss inn til å hjelpe folk. Samtidig mislikte de sterkt at vestlige folk var der og drev med fredelige ting, samtidig som de selv holdt på med krig.

Ville ikke reist tilbake

Legen beskriver livet i Afghanistan som «å leve i middelalderen» og «i en veldig voldelig virkelighet». Likevel opplevde han aldri å bli angrepet eller truet.

— Situasjonen var på mange måter sikrere da jeg var der enn den er i dag. Det virket som det var mer disiplin og kontroll over styrkene. Nå rår det et slags maktvakuum, forteller Hanevik.

— Ville du hatt betenkeligheter med å reise tilbake dit i dag?

— Ja, helt klart. Jeg syns det er riktig av Leger Uten Grenser å legge ned arbeidet nå, for å markere hvor farlig det er blitt å drive humanitært arbeid i Afghanistan, sier Hanevik.

Ikke lukrativt

Alle som melder seg til tjeneste for Leger Uten Grenser blir grundig gjort oppmerksomme på at de utsetter seg selv for stor risiko. Økonomisk er det heller ikke særlig lukrativt. Legene får dekket kost og losji, og får et honorar på rundt 6000 kroner måneden som skal gå til å dekke hjemlige utgifter.

— Hva er det som driver dere?

— Litt eventyrlyst, samtidig som man får lov å gjøre gode ting for andre. Det er en utrolig fin følelse, sier Hanevik.

MISTET KOLLEGA: Lege Kurt Hanvik husker sin venn og læremester Egil Tynæs som et godt menneske.<br/>Foto: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN