Alex Iversen

SØNDAG 10. JUNI viste det amerikanske kabelselskapet HBO siste episode av «The Sopranos». Over hele USA hadde millioner av Sopranos-tilhengere benket seg foran tv-skjermene for å få vite hva som ville skje med Tony Soprano, en av fjernsynshistoriens mest komplekse og elskede karakterer. I ukene frem mot finalen hadde amerikanske medier vært fulle av spekulasjoner og hypoteser. Hos bookmakerne rant veddemålene inn. Ville Tony gå ut «in a blaze of glory», som sin navnebror Tony Montana (Al Pacino) i «Scarface»? Eller ville han forsvinne inn i et «witness protection program», som Henry Hill (Ray Liotta) i «Goodfellas»? Fagheddaboutit! Ingen greide å forutse det som faktisk kom.

FINALENS SISTE SCENE er lagt til en diner på kveldstid. Tony ankommer dineren alene. Han synker ned i en bås, og setter på jukeboksen. Journey-klassikeren «Don't Stop Believing» fyller rommet. En etter en begynner de andre familiemedlemmene å dukke opp. Carmella, Anthony og til sist Meadow, som bruker en liten evighet på å lukeparkere utenfor dineren. Over bildene dundrer Journey-låten. Dineren er full av vagt truende skikkelser. En mafialiknende figur i baren, en gjeng unge svarte menn i et hjørne. Tony skuler ut over bordene med et rastløst, paranoid blikk, mens han forsøker å holde en hverdagslig samtale med Carmella og Anthony flytende.

Det er en vidunderlig scene. Nydelig klippet. En poetisk opptakt til et tragisk klimaks. Og jeg ser det for meg: I millioner av amerikanske hjem sitter tv-seerne musestille, med kroppene bøyd lett fremover mot tv-skjermene. De vet at slutten bare er minutter unna. Det er intens spenning. Så skjer det. Brått går tv-skjermene i svart! Et sekund – To sekunder – Tre sekunder – Fire sekunder. Fremdeles helt svart.

Tusenvis av tv-seere skriker «what the fuck!», og kaster seg fremover mot kabelboksen for sjekke om det er teknisk feil. Så – credits. Det var ingenting feil med boksene. Episoden bare gikk i svart, og så var alt over.

WEBSIDENE TIL HBO kollapset umiddelbart. Horder av rasende fans som følte seg snytt for en skikkelig slutt, logget seg på for å skjelle ut HBO og seriens skaper, David Chase, som hadde skrevet og regissert avslutningsepisoden. Chase selv hadde på dette tidspunktet gått i eksil i Frankrike. Siden har han nektet å svare på alle henvendelser fra journalister. Var så dette tv-historiens største antiklimaks? Eller var det en genial slutt på en genial tv-serie?

Dette er det delte meninger om. Enkelte fans er fremdeles forbannet, og mener det de fikk servert var et billig triks, bare hakket over at alt hadde vært en drøm. Amerikanske tv-kritikere, og kolleger av Chase i tv-bransjen, har stort sett uttrykt beundring for måten Chase valgte å avslutte serien. Damon Lindelof, en av skaperne av «Lost», kalte slutten perfekt.

HVORFOR INVESTERER VI så sterke følelser i hvordan en fiksjonsserie ender? «The Sopranos» er ikke alene om denne typen oppmerksomhet. Siste episode av «MAS*H» er fremdeles det mest sette tv-programmet i amerikansk fjernsynshistorie. Og jeg skriver dette bare et par dager før den siste boken i Harry Potter-serien kommer i salg; en begivenhet som har fått mer oppmerksomhet i internasjonale medier enn Irak-krigen og Paris Hilton til sammen.

Vi krever en avslutning, hevder litteraturforskeren Frank Kermode i klassikeren «The Sense of and Ending», av samme grunn som religiøse sekter ser frem mot Apokalypsen. Fordi det er slutten som gir retning og mening til de ellers tilfeldige hendelsene som leder opp til den. Uten slutt, ingen moral.

DEN KLASSISKE Hollywood-filmen har alltid tatt dette begjæret på det dypeste alvor. Filmene kunne ha en «happy ending», eller de kunne ha en tragisk slutt, helten kunne få jenten, eller han kunne miste henne, men en skikkelig slutt hadde de. Ingen løse tråder fikk lov til å henge i luften, ingen spørsmål forble ubesvart.

Det den mest rasende Sopranos-fansen ser ut til å ha glemt, er at det fantastiske med «The Sopranos» nettopp har vært at serien har gått sine egne kompromissløse veier, uten å ta hensyn til Hollywoods formeldramaturgi. Det eneste virkelig utilgivelige, spør du meg, ville vært hvis David Chase hadde valgt å avslutte serien med en bråkete «shoot out», som om det var en annen hjernedød blockbuster film vi hadde med å gjøre.

HVIS DET ER EN TING som har kjennetegnet «The Sopranos» som tv-serie, er det nettopp en vilje til å trosse konvensjonene. Blant annet ved å tørre å være kompleks, ved ikke å nøste opp alle løse tråder, og la ting forbli usagt. «The Sopranos» er en serie som konsekvent har stolt sitt publikums intelligens, og det er derfor så mange av oss har satt den så høyt. Det var ingen grunn til å tro at David Chase skulle vike fra dette prinsippet bare fordi serien hans gikk mot slutten, og sannheten er at Chase leverte en avslutning som var serien verdig.

«The Sopranos» er et populærkulturelt storverk, som i omfang og innflytelse sannsynligvis bare kan måle seg med nå kinoaktuelle «The Simpsons».

DAVID CHASE VISTE med «The Sopranos», en gang for alle, fjernsynsmediets storslagne potensial som fortellende medium. Ikke minst ved til fulle å utnytte det intime båndet en langvarig tv-serie over tid kan knytte til sine seere. «The Sopranos» forandret også hele den amerikanske tv-industrien.

Det var først med «The Sopranos» at HBO for alvor markerer seg som en virkelig ambisiøs, og genuint nyskapende dramaprodusent. Serier som «Six Feet Under», «Deadwood»,og «The Wire»ville neppe sett dagens lys hadde det ikke vært for suksessen til «The Sopranos». Dette har også fått andre kabelselskaper, som Showtime og FX, til å endre forretningsmodellen i retning av mer ambisiøse dramaproduksjoner. Men like viktig er det at denne kvalitetsrevolusjonen i kabeluniverset, også har bidratt til å heve kvaliteten på de tradisjonelle nettverkenes serier.

TIL OG MED DÅRLIGE tv-serier er blitt bedre! Noe som kanskje kommer av at det for talentfulle filmarbeidere, ikke lenger er knyttet noe stigma til det å jobbe i TV.

Det å gå på kino handler i dag ofte om å utsette seg for en opplevelse som har mer til felles med å kjøre berg-og-dal-bane, enn med fortellerkunst. I TV fortelles det fremdeles historier. Og innenfor den amerikanske underholdningsindustrien er det i dag TV-seriene som tar opp samtidens viktigste politiske, sosiale og estetiske spørsmål – omtrent slik filmen gjorde det på 60— og 70-tallet. Det paradoksale er at det er tv-mediets begrensninger i forhold til kinofilmen, som ser ut til å være årsaken til at fortellerkunsten har bedre vilkår i TV-ruten enn på kino.

TV er et grunnleggende intimt medium, som ofte består utelukkende av nærbilder av mennesker som snakker sammen. I stedet for å pøse på med spesialeffekter, har fjernsynet derfor vært tvunget til å forkaste ytre action til fordel for mellommenneskelige konflikter, karakterutvikling og drama.

DEN AMERIKANSKE fjernsynsdramatikken har i løpet av et knapt tiår oppnådd en så høy status, hevdet tv-kritiker i «New York Times» Virginia Heffernan nylig, at drømmen om å skrive «Den store amerikanske romanen» er blitt erstattet av drømmen om å skape «the Great American Television Drama». En stor del av æren for dette faller på skuldrene til David Chase og «The Sopranos».

Arven etter «Sopranos» «Deadwood», «Rome», «Big Love», «Rescue Me», «The Shield», «Dexter» og «Battlestar Galactica»