Per fungerer bra i mange år. Som barn gjør han det godt på skolen, henger med på fritidsaktiviteter, er del av en vennegjeng. Men han glemmer ting, får ikke alltid med seg beskjeder på tavlen eller avtaler venner gjør spontant. Foreldrene er litt bekymret, lærerne også. Men alle forklarer det med at Per bare er litt umoden.

Hele syv prosent av alle barn befinner seg i en gråsone med mer utydelige symptomer på ADHD. Tre prosent har en temmelig sikker diagnose.

Så kommer dagen han er ferdig med videregående og skal klare seg på egen kjøl. Det går ikke så bra. Ikke har han det så bra heller. Her er det noe som ikke stemmer. Etter diverse runder med psykolog og utredninger, er det klart at Per har ADHD. Det viser seg at han har strevd veldig og brukt mye krefter på å fungere. Per har hele tiden levd i et halvkaos.

Ikke akkurat dr. House

Så hvor har det glippet siden det ikke er oppdaget før, og hva med lærerne oppi dette. Hvorfor har de ikke merket noe?

Mange kjenner TV-serien der dr. House stadig er på jakt etter den ene, korrekte diagnosen. Virkeligheten er nok ikke alltid så presis — eller underholdende.

Mange barn og unge sliter med konsentrasjonsproblemer, uro og dårlig impulskontroll. Tre prosent av alle barn har en temmelig sikker ADHD, men hele syv prosent befinner seg i en gråsone med mer utydelige symptomer. Det finnes ingen skarpe grenser mellom «frisk» og «syk» for ADHD, det er en gradvis overgang. Hvis barnet har gode evner og god støtte i familie og skole, er det ikke sikkert at symptomene på ADHD vil bli så fremtredende.

Det kan også være at det er andre forhold i livssituasjonen som kan forklare hvorfor barnet er urolig eller ukonsentrert, uten at det heller er en sikker årsak. Noen barn sliter med angst eller depresjon, og det kan være vanskelig å si om symptomene skyldes det eller ADHD.

Bredt normalområde

Normalområdet for hvor aktive, oppmerksomme og impulsive barn er, er bredt. Jo yngre barn, jo vanskeligere er det å vurdere om uroen skyldes litt sen modning eller «sykdom». I mange tilfeller vil det være riktig å se det an en tid og bruke vanlige pedagogiske tilnærminger for å hjelpe barnet til bedre mestring før man kontakter hjelpe— apparatet.

Forandringene sitter i hvordan de elektriske impulsene overføres mellom de ulike områdene i hjernen, og det er mye vanskeligere å påvise.

Men blir det ikke bedre innen rimelig tid, trenger barnet hjelp. Vi kan ikke forvente at lærere i barnehage og skole har kompetanse til å se hva avvikende atferd skyldes. Men de bør kunne vurdere når de skal kontakte ulike instanser for å få hjelp til barnet.

Problemet er at det ikke alltid er så lett å forstå avvikende atferd - selv ikke for fagfolk.

Systemet i ubalanse

Stort sett er det ingen kunst å finne ut om noen har lungebetennelse, hjerteinfarkt eller kreft. Moderne bildediagnostikk som CT, MR kan også avsløre sykdommer i hjernen som hjerneslag, demens, MS og Parkinson.

Psykiske lidelser er en tøffere utfordring. Vi vet lite om både årsaker og mekanismer, og det finnes ingen spesifikke tester som sikkert kan identifisere verken ADHD eller andre psykiske lidelser. Det er ikke grove forandringer i hjernen ved disse lidelsene.

Forandringene sitter i hvordan de elektriske impulsene overføres mellom de ulike områdene i hjernen, og det er mye vanskeligere å påvise. Det kan være avvik i «oppkoblingene», avvik i signalstoffer som overfører elektriske impulser fra celle til celle, eller i hvordan de enkelte nervecellene fungerer. Trolig vil avvikene ved en psykisk lidelse ikke bare finnes i ett område i hjernen, men i flere. Det er systemet som er i ubalanse.

Glidende overganger

Psykiske lidelser blir derfor bestemt ut fra en samling gitte symptomer. Behandlerne kan ut fra definisjonene være enige om hvem som har diagnosen, men det er ikke nødvendigvis en sikker måte å påvise den underliggende funksjonssvikten. I tillegg er det glidende overganger mellom sykdom og hva som er normalt, og mellom de ulike psykiske lidelsene. Det gjør jakten på diagnose til en krevende øvelse. Man står i fare for å både under-, over- og feildiagnostisere.

Sannsynligheten for at en diagnose er riktig, er svært sjelden hundre prosent, eller null prosent for den saks skyld. Diagnosen må dessuten revurderes når vi får ny informasjon om pasienten eller symptomene endrer seg. Det siste er ikke uvanlig hos barn og unge som hele tiden er i utvikling.

18 symptomer

ADHD-diagnosen er listet opp med 18 mulige symptomer på to hovedområder: Oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet/impulsivitet. Oppmerksomhetsvansker er for eksempel at personen ikke kan konsentrere seg om oppgaver eller i lek, og ikke hører etter hva som blir sagt ved direkte tiltale.

Med så mange ulike symptomer å velge mellom, kan to personer med ADHD ha veldig ulike problemprofiler. En 16 år gammel jente som særlig har problemer med oppmerksomheten (ofte kalt ADD), vil fremstå svært forskjellig fra en 6 år gammel gutt som er hyperaktiv og impulsiv.

Barnet kan også ha symptomer på flere diagnoser, som angst og depresjon, svake sosiale ferdigheter, motoriske vansker, lese- og skrivevansker.

Oppstår tidlig

Tidligere var det vanlig å se bort fra ADHD om barnet hadde andre problemer. Nå vet vi at man kan ha både ADHD og en rekke lærevansker eller psykiske lidelser. Om det skyldes at barnet har flere lidelser eller bare har en lidelse som ytrer seg gjennom et komplekst symptombilde, kan man ikke vite, siden det ikke finnes gode nok metoder for å avsløre det.

Men én ting er klart: For å kunne stille en ADHD-diagnose, må symptomene ha vært der fra barnealder. Sen diagnostisering skyldes ikke at tilstanden oppstår sent, den utvikler seg i løpet av de første leveårene. Når noen med ADHD likevel ikke får diagnosen før i voksen alder, kan forklaringen være manglende bevissthet, kunnskap og organisering i de kommunale tjenestene. Men også at det rett og slett er vanskelig å diagnostisere - som det er ved flere andre psykiske lidelser.

Hjelp å få som voksen

Konsekvensen er at barnet har mistet mange år med hjelp og behandling. Det kunne ha forhindret at livet deres stoppet opp, og at de har fått tilleggsproblemer som angst, depresjon eller rusproblemer. Men heldigvis er det ikke for sent å få hjelp selv om man er blitt voksen. Tilbudet finnes i det psykiske helsevernet, og det kan bedre funksjonsnivå og livskvalitet.