— I FJELLET RENSES hjernen. Tankene får fortsette fritt, uten å bli avbrutt. Det jeg har balt med, blir på en måte borte. Plutselig kommer en løsning eller en annen innfallsvinkel. Jeg tror det er ganske sunt, jeg, sier dronning Sonja.

Våren er for lengst kommet til lavlandet; på Finse er det full vinter. I noen korte sekunder bader fjellene i hvitt lys, før snøen igjen pisker inn fra siden og gjemmer landskapet i tykk grøt.

En liten dame i rød anorakk og med kartmappe på magen kommer gående oppover bakken. Nakken er bøyd mot vinden. Flere turgåere passerer; ingen ser ut til å kjenne igjen skiløperen bak den sammensnurpede hetten.

Sonja, Norges dronning, er der hun trives aller best.

75-åringen elsker de stupbratte fjellsidene, de kronglete stiene og slitet på vei til toppen.

Denne helgen er Bergens Tidende er med dronningen på hennes årlige tur til Finse. Her gir hun sitt eneste større intervju i forbindelse med 75-årsdagen 4. juli.

I de bratte bakkene styrer dronningen fra side til side med slalåmteknikk. Hun kjører bedre på ski enn mange som er halvparten så gamle.

— Jeg er jo utdannet skiinstruktør for 50 år siden, roper hun gjennom snøføyken.

DA DRONNING SONJA gikk sin aller første skitur i Finse-traktene på slutten av 50-tallet, besto middagsantrekket på hotellet av smoking og kjole. Om kvelden var det dans til orkester.

Selv om den skiglade jenten likte både stemningen og landskapet på Finse, tok det lang tid før hun ble en regelmessig gjest.

I 1980 gikk dronning Sonja fra Finse over Hardangerjøkulen og ned til Simadalen. Men det som skulle bli en av hennes årlige favoritter, er turen fra Finse over Jøkulen og ned til Maurseth.

— Denne følelsen av å komme fra vinteren og nærme seg våren nede i dalen, er fantastisk. Bekkene begynner å klukke under snøen. Du ser bittesmå, grønne blader og kjenner eimen av våt jord. Til slutt må skiene av, og fruktblomstene lyser mot oss. Det er helt enestående, sier hun.

FINSEVENN: Dronning Sonja har vært gjest på den forblåste utposten langs Bergensbanen nesten hvert år siden 1980. Favoritturen går over Hardangerjøkulen og ned til våren i dalene på den andre siden.

Uansett om den ender i Simadalen eller på Maurseth, er turen over Hardangerjøkulen en solid dagsmarsj. Først går løypen bratt opp til platået 1800 meter over havet, der dronningen tar frem kompasset og staker ut kursen. På andre siden av breen venter bratte utforkjøringer ned i dalførene.

Ifølge turvennene hennes er dronningen en kløpper med kart, kompass og høydemåler. GPS-en er for kjedelig, og blir som regel liggende nederst i sekken.

— Jeg synes det er veldig morsomt å orientere selv, sier hun.

ET VERKENDE GNAGSÅR på den kongelige hælen setter en stopper for dagens langtur. Dronningen vil spare foten for å være mest mulig klar til ferden over Hardangerjøkulen i morgen, og bestemmer seg for å snu. Etter en rask dusj kommer hun gående gjennom resepsjonen på Finse 1222 i en velbrukt allværsjakke.

Heller ikke her ser noen ut til å legge spesielt merke til henne.

Dronningen er godt forberedt til møtet med Bergens Tidende. Hun har med seg sirlig håndskrevne notater og et digert kart, der alle rutene hun har gått på Finse er tegnet inn med ulik farge og merket med dato. På bordet i peisestuen ligger lange lister over alle fjellturene hun har vært på, fra 70-tallet og frem til i dag.

— Skal vi se. Her har vi Sunnmøre, Jotunheimen, Femunden, Hardangervidda, Flatbrehytta, Jostedalsbreen på langs om natten. Å, det var jo veldig flott! Sylane, Rondane, Stølsheimen, Saltfjellet, Storfjorden, Vesterålen, Lofoten.

Dronningen trekker så vidt pusten.

— Møysalen, ja. Det var en ganske tøff 12 timers tur. Det er en bre på veien opp som må forseres, og den forandrer seg selvfølgelig. Jeg måtte fires ned i et tau. Et sted var det så bratt at jeg tenkte: "Himmel og hav, jeg kommer aldri ned her", og drømte om et helikopter. Men det gikk jo.

— Dronningen har ikke høydeskrekk altså?

— Jo, jeg har litt. Det er det som er utfordringen. Jeg husker en gang vi skulle klatre opp til Lodalskåpa. Den er bratt, den. Mot toppen måtte vi klatre i tau. Å nei, å nei, å nei!

Dronning Sonja rister oppgitt på hodet, før hun smiler bredt igjen.

— Men det var jo så flott på toppen!

TURDRONNING: Da hun fylte 70 år, ble dronning Sonja æresmedlem i Den Norske Turistforeningen. Hun overnatter fremdeles på enkle turlagshytter når anledningen byr seg.

Turen fra Hjømloberget, mellom Eidfjord og Vøringsfossen, står i en særstilling for dronningen. Hun blir blank i øynene når hun forteller om vårdagen da alt klaffet, utsikten var 1000 meter rett ned i fjorden, og Folgefonna lyste rød i kveldssolen.

— Skal man gå på ski her, er det om å gjøre å finne det riktige tidspunktet, slik at man kommer seg fra Solbjørgseter og frem over skavlen ved Munketrappene. Akkurat denne gangen gikk det bra, og vi fikk en fantastisk opplevelse.

SELV EN JOURNALIST med mange års erfaring i vestlandske fjell føler seg som en nybegynner i møte med dronning Sonja. Turhistoriene vil ingen ende ta. Hun kjenner tilsynelatende hver krok av den norske fjellheimen. Aller best trives hun langt utenfor oppgåtte og merkede løyper.

— Det er jo det som er det mest spennende, å gå turer utenfor allfarvei. Og så er det dette med å treffe menneskene på disse stedene, da. Det er veldig sterkt og veldig fint. Du blir på en måte klar over de utrolig store kontrastene som finnes i landet vårt.

Stemmen hennes brister igjen.

— Hvordan reagerer folk, da, når dronningen plutselig kommer på besøk?

— Som regel er det utrolig hyggelig. En gang kom jeg klatrende opp til fjellgården Skrenakken ved Sunnylvsfjorden. Der traff jeg en dame som var på vei til løypestrengen sin. Hun sa bare: " Er det ikke dronninga. Deg har vi ventet på. Kaffen er klar." Jeg hilste på hele familien. Den eldste i huset var meget fortørnet over at de skulle legge inn WC der oppe, men de unge ville jo følge med i utviklingen.

TIL FJELLGÅRDEN KJEÅSEN i Eidfjord, som er blitt kalt verdens mest utilgjengelige, har dronning Sonja gått opp to ganger.

— Jeg er glad jeg fikk oppleve stedet før veien kom. Historien med de to søstrene der oppe er jo også veldig fin, sier dronningen.

Hun sikter til oslojenten Bjørg Wiik og søsteren hennes, som flyttet til gården på slutten av 60-tallet for å pleie sin gamle tante. Da tanten døde en stund senere, var de to kvinnene blitt så glad i stedet, at de ikke ville tilbake til hovedstaden. Nå er det bare Bjørg Wiik som lever.

— Hvordan går det med henne, forresten? Er hun der oppe fremdeles? spør dronningen.

SURT: Dronningen går gjerne tur i styggevær, men har ennå til gode å måtte grave seg ned. Med kyndig turfølge og ekstra skift, regntøy og kart i sekken klarer hun seg godt i stormen.

AVSTANDEN mellom en øde, tungdrevet fjellgård på Vestlandet og et dagligliv i luksus på Slottet er enorm. Dronning Sonja mener at disse kontrastene gjør opplevelsen av det enkle enda sterkere enn den ellers ville vært.

— Før levde man i tett kontakt med naturen, var avhengig av naturen og måtte innrette seg deretter. Kanskje var ikke det så dumt. Livet var nok tungvint, men folk fikk mye frisk luft og hadde det nok ganske bra også.

— Hva er den største forskjellen mellom det livet dronningen lever i fjellet og en vanlig arbeidsdag på Slottet?

— Hjemme henger jeg i en tidssnor og lever etter klokken. På fjellet er det rom for improvisasjon. Blir det dårlig vær, må man endre planer. Man har hele tiden en viss fleksibilitet som ikke finnes i dagliglivet.

— Hva med det materielle?

— Jeg tror det er sunt for de fleste å leve litt enklere, materielt sett. Men jeg kan ikke ta denne enkelheten med meg til hverdagen. Det er ikke så lett når man bor i et slott.

DRONNINGEN svarer kontant "ja" på spørsmålet om hun betaler utgiftene til turene sine selv. Noen ganger overnatter hun i enkle turlagshytter og på hotell, men hun tar også med seg kongelig komfort når anledningen byr seg. På Finse bor hun i Kongevognen, som er kjørt opp til fjellet for anledningen. Kongevognen er innredet med kupeer, dusj og oppholdsrom.

Fordi NSB har med eget personale og eskortetjenesten trenger plass, er Kongevognen koblet til et helt togsett under oppholdet.

— Det er litt som å bo hjemme, sier dronningen selv.

Kongevognen brukes i snitt syv til åtte ganger i året og har et budsjett på 1,8 millioner kroner, som betales av NSB.

Dronningen har også brukt Kongeskipet som base for flere av turene sine, langs hele norskekysten.

— Både Kongevognen og Kongeskipet gjør at jeg kommer meg til steder som ikke er tilgjengelige på annen måte. Mens toget avdekker innlandet, kan skipet seile ut på den ytterste øy, sier dronningen.

Marinen betaler drift og vedlikehold av Kongeskipet med et årlig budsjett på 23 millioner.

EN NÆR VENN av kongeparet er fast ruteplanlegger og turkamerat. Et år la han løypen rundt en fjelltopp, i stedet for over. Da sa dronning Sonja: "Dette gjør du aldri igjen." Hun syntes turen var altfor for flat og kjedelig.

— Kontrastene i naturen er noe av det jeg liker best. Fjellet har hele spekteret fra det vakre til det brutale og dramatiske, sier hun.

— Hva har dronningen i sekken?

— Jeg pakker sikkert litt for meget. Det blir ekstra skift, lue, skjerf og sokker. Høydemåler og kartmappe. Hvis jeg husker det, pleier jeg å ta med kikkert. Og så er det en ting jeg har lært, og det er regntøy etter 1. april. Jeg har opplevd regn på Folgefonna. Det er skummelt.

— Pakker dronningen sekken selv?

— Ja, det gjør jeg absolutt. Man må vite hvor tingene er, ellers går det ikke.

To av venninnene hun har med til Finse, er også med i trimgruppen hennes, som trener en gang i uken. Ifølge de som kjenner henne godt, får dronningen stadig yngre treningspartnere for at de skal kunne holde følge med henne.

— Vi går på ski i Nordmarka og på Bygdøy om vinteren. Om sommeren bruker vi staver eller løper.

DRONNING SONJA er glad for å fylle 75 år.

— Som Arve Tellefsen sa i 50-årsdagen sin: "Det er bedre å bli det enn å ikke bli det." Jeg lurer jo på hvor lenge jeg kan holde på med det jeg har gjort sammen med deg i dag, for eksempel, å gå på ski. Det er egentlig helsen som bestemmer hva man kan makte fremover.

— Har dronningen noen gang angret på at hun sa ja til å bli kongelig?

— Jeg har vel ikke akkurat angret. Men det har hendt at utfordringene har vokst meg litt over hodet. Da ønsker man at man hadde hatt et enklere liv.

NED TIL VÅREN: I åtte timer har dronningen vært på ski. Nå venter en lang dusj, mat og hvile på Ullensvang hotell. Neste dag legger hun ut på en ny tur i mer vårlige omgivelser i Hardanger.

Å FÅ HVERDAGEN til å fungere godt, både for familien og dem hun jobber sammen med, er en av de største utfordringene dronningen har hatt i livet.

— Jeg tror dette er mer krevende for vår familie enn for mange andre. Vi har et så enormt stort område å sette oss inn i. Du som er journalist har en jobb som du er spesialist på. Tenk hvis du plutselig skulle gjøre 100 forskjellige ting som du ikke hadde peiling på. Selvfølgelig er det spennende, men samtidig krever en slik tilværelse veldig mye energi, sier dronning Sonja.

— Men jeg synes vi har lykkes med å skape et godt liv, understreker hun.

75-åringen har omsider sluttet å sitte oppe om natten for å forberede seg til oppdragene sine.

— Det gjorde jeg veldig mye før. Nå klarer jeg ikke det ikke lenger. Men det hender fremdeles jeg arbeider utover aftenen. Noen ganger får man bare ånden over seg, slik at man glemmer tid og sted.

— Blir dronningen sliten?

— Ja, absolutt. Da går jeg og legger meg. Ofte er det nok med 10–15 minutter.

DA DRONNINGEN ble født i 1937, var Norge, sett med nåtidens briller, et fattig land. Selv trekker dronning Sonja frem oljen som noe av det som har endret Norge mest.

— Vi har jo vært veldig flinke til å ta skjeen i egen hånd og styre utviklingen selv. Jeg husker hvor glade vi var da vi klarte å bore 300 meter under havbunnen. Tenk på alt det vi klarer nå! Det er jo helt vanvittig. At et lite land som Norge har fått dette til.

— Men oljeutvinning er også kontroversielt?

— Ja, selvfølgelig. Men takket være oljen, fiskerinæringen og annen industri, har vi i alle fall fått en god økonomi. Levestandarden har økt for alle, og vi ser hvordan hele samfunnet endres. Vi har lykkes med å omsette råvarer til kunnskap. Det er viktig, for det er det som skal sikre fremtiden vår.

— Noen mener vi er blitt for rike. Hva tenker dronningen om det?

— Jo, jeg synes vi er blitt selvopptatte. Vi krever veldig mye av andre. Kanskje vi burde begynne å kreve mer av oss selv. Jeg tror det henger sammen med rikdommen. Unge i dag ser verden på en helt annen måte enn da jeg vokste opp, under krigen. Vi var mer nøysomme før. Vi lærte at det ikke er sikkert at vi alltid får nok mat. I dag tror jeg ingen stiller seg det spørsmålet engang.

UTENFOR VINDUENE i peisestuen bakser en gruppe småbarn i snøen. De hopper, herjer og hviner høyt. Dronningen fryder seg over synet. Etter at hun selv ble bestemor, har friluftslivet fått en ny dimensjon – samværet med barnebarna. I vinter har kongeparet blant annet vært på ski i Frankrike sammen med prinsesse Märtha Louise og hennes familie.

— Det er så moro å se hvordan barnebarna klarer seg. Lille Emma er bare tre og et halvt, men sto ned 1000 meter etter lunsj. Märtha hadde henne i sele foran seg, og fikk henne til å svinge. Ellers ville hun nok kjørt rett ned, sier hun med dårlig skjult stolthet.

Hjemme i Oslo er dronning Sonja glad i å være ute på langrennsski med de yngste, både Skaugum og Lommedalen er gode utgangspunkt for turer.

— Ingrid er blitt veldig flink. I fjor tror jeg vi gikk over en mil på ski. Hun og Maud, den eldste til Märtha, har veldig stor glede av hverandre. De elsker å være ute og klatre i trær, sykle og leke sammen.

Neste vinter kan det bli litt færre fellesturer med familien. I vår ble det nemlig kjent at prinsesse Märtha Louise og familien hennes flytter til London.

— For oss blir det litt trist. Men det finnes jo selvfølgelig både sommerferie, juleferie og påskeferie. Dessuten er London bare en kort flytur unna, så jeg satser på at det blir mange besøk, sier hun.

INGRID ALEXANDRA er den som en gang i fremtiden skal ta over tittelen til bestemor. Det gjør forholdet mellom dem spesielt. Ifølge dronning Sonja er det først og fremst foreldrene hennes som sørger for at prinsessen oppdras til oppgaven som venter, men hun bidrar gjerne selv også.

— Jeg forsøker å ta med Ingrid på forskjellige aktiviteter, som for eksempel museumsbesøk. Vi tegner, leser og gjør mange ting sammen. Ellers er det med rollen hennes en naturlig del av tilværelsen, tror jeg. Når det er offisielle oppdrag som hun skal være med på, sier hun at hun skal på jobb, så hun har nok en anelse om hva som venter i fremtiden, sier dronningen.

— Hvilke egenskaper har prinsessen som kan gjøre henne til en god dronning?

— Hun er en glad jente som viser både fysisk og psykisk styrke. Hun stiller gode spørsmål, reflekterer og er sporty.

— Kommer hun til å bli dronning?

— Hvis skjebnen vil, så blir hun det. Men det ligger i fremtiden, så det kan ikke jeg si noe om.

HENNES ELDSTE DATTER prinsesse Märtha Louise ga offisielt avkall på tittelen Kongelig Høyhet da hun ble selvstendig næringsdrivende i 2002. Fem år senere startet prinsessen den såkalte Engleskolen sammen med Elisabeth Samnøy. Samtidig fortalte hun at hun er synsk og kan se engler.

Dronning Sonja er klokkeklar på at hun støtter henne.

— Vi har forsøkt å gi Märtha og Haakon en oppvekst der de har lært å stole på seg selv og ta sine egne valg. De er opplært til å tenke selv. Selvfølgelig støtter vi Märtha. Det ville vært rart om man ikke støttet sin datter.

— Hvordan har dronningen opplevd kritikken av Engleskolen?

— Jeg skjønner godt at noen reagerer. Men å avvise alt hun står for, det blir for hardt igjen. Vi vet jo ikke hvem som har rett til slutt. Vi må være åpne for at ting kanskje er annerledes enn vi tror. Märtha er en av dem som har godt utviklede evner. Jeg har det ikke. Men likevel må man respektere at andre mennesker er annerledes, og har andre evner. Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund.

— Tror dronningen selv på engler?

— Jeg tror det er mer mellom himmel og jord enn det vi ser, og jeg tror det er ting som er forutbestemt. Selv om det ikke er engler i englefasong, tror jeg vi har englevakt, noen som holder en hånd over oss.

— Har dronningen opplevd englevakt selv?

— Ja, det har jeg. Det tror jeg de fleste har.

SØNDAGSHIMMELEN over Maurseth er isblå. Solen varmer og har laget sørpeføre i de bratte kneikene ned mot hyttefeltet. Bortsett fra fuglesang og lyden fra åpne bekker, er det helt stille.

Etter en lang dag på ski over Hardangerjøkulen kommer dronning Sonja plogende nedover bakken, brun og svett.

— Enestående. Fantastisk. En ubeskrivelig tur, sier hun i den euforiske gledesrusen som alle turgåere kjenner igjen etter mange timer på ski.

Halv ti startet 75-åringen, vennene hennes og livvaktene fra Finse. To år på rad har de vært nødt til å avlyse turen over breen på grunn av dårlig vær. I dag stemte alt.

— Gnagsårene har det også gått fint med. Jeg har hatt dobbel polstring på hælene og godt inngåtte skisko, sier dronning Sonja.

— Har det vært en slitsom tur?

— Nja. Jeg merker det jo litt i lårene etter all nedoverkjøringen, men jeg er ikke voldsomt sliten.

JUBILANT: - Det er bedre å bli det, enn å ikke bli det, sier dronning Sonja om 75-årsdagen sin. Den offisielle feiringen er allerede overstått. På selve dagen samler hun venner og familie til fest på Bygdøy kongsgård.
NED TIL VÅREN: I åtte timer har dronningen vært på ski. Nå venter en lang dusj, mat og hvile på Ullensvang hotell. Neste dag legger hun ut på en ny tur i mer vårlige omgivelser i Hardanger.