Hilde Sandvik — Det har vært krig i over 20 år i Irak. Vi har aldri hatt rolige liv, sier Ferman Mohammed Abdulla.

I dagligstua i Arna flimrer nyhetssendingen fra Al Jazeera over tv-skjermen. Ferman leker med et bønnekjede.

Det er tre år siden den irakiske kurderen kom til landet. To år etter kom kona Nesrin og sønnen. For to måneder siden kom en liten datter til verden.

— Kona mi ringer til slektningene i Bagdad, men kan ikke fortelle om det vi ser på nyhetene. Hva vil skje med Irak? spør han. - Alt vil bli ødelagt, trær, fisker, grønnsaker, og hodene til folk, intellektet. Hvorfor studere når man likevel ikke får jobb?

Et taust folk

Ferman jobber på Arna Asylmottak. Hver måned tar han mot nye irakere som vil søke opphold i Norge. Statistikkene forteller irakere nå er den syvende største innvandrergruppen i Norge og den som øker mest. I Norge er det vel 11000 bosatte irakere. Rundt 900 bor i Bergen.

Men når hørte du sist en iraker uttale seg om krigen? Mandag i denne uken hadde BT snakket med to irakere, som mente krigen vil være en lettelse. De sto ikke frem med navn. De var redde.

— Det irakiske folket er som en dødsdømt fange på vei til galgen, sier en av de få profilerte irakerne i Norge, forfatteren Walid al-Kubaisi. Han fortsetter:

— Og som en dødsdømt er vi mest opptatt av oss selv og våre nærmeste. Vi kan ikke snakke sammen, da begynner vi å krangle. Vi er et splittet folk av kurdere og araberem sunni- og shiamuslimer. Vi er mistenksomme, sitter hjemme og er redde for fremtiden. Kanskje ber vi. Ikke fordi vi tror at Gud vil gripe inn, men fordi Han kanskje kan gråte sammen med oss og gi oss trøst.

Han snakker om uroen.

— Jeg vil lage kaffe, men blir i stedet gående fram og tilbake på golvet. Kroppen beveger seg, men hjernen er lammet.

Han ringer broren i Bagdad og får sin ni år gamle niese på tråden. Han vil si det han pleier: - Nå kommer snart onkel på besøk. Jeg skal ta med gaver fra Norge Han får ikke snakke ferdig.

— Nei, nei, roper hun inn i røret.

— Du må ikke komme. Snart kommer amerikanerne. De har bomber like store som soverommet mitt. Alt her vil bli ødelagt.

— Hva er det som får et barn til å tenke slik, spør al-Kubaisi. De leker i gatene og snakker om atombomber. Hvordan kan noen tro at det er mulig å skaffe fred i Irak på denne måten? Saddam må fjernes, men ikke med en krig som vil utslette alt. Bush er som Saddam.

Redselen om natten

— Jeg våkner om nettene og er redd, sier Ali Jamal Kwestan. Veggene i leiligheten er dekket av kunsten hennes. Den handler om å være flyktning, og om å være kvinne. I en krok henger et bilde fra Høstutstillingen i fjor. Kwestan hilser på kong Harald.

— Jeg er glad jeg fikk fortalt ham om kurdernes situasjon, sier hun.

11-årige Rosa gjør lekser. Mannen Sdik har vært hjemme med Honia.

— Jeg er suk , sier treåringen, og vil helst snakke om barnehagen.

Både Kwestan og Sdik jobbet som kunstnere i Nord-Irak da de flyktet for seks år siden. De vil ikke fortelle historien sin. Bare dette:

— Vi har opplevd det grusomme før. Saddam er en farlig diktator. Men det har verden visst lenge. Hvor var USA da han brukte kjemiske våpen i 1988? Hvor var de da han slaktet ned kurdere under forrige Golfkrig.

Kwestan smiler, men øynene er ikke med.

— Når jeg ringer familien og ikke får svar blir jeg syk. Rosa ser på meg og spør: Tror du jeg har sett bestemor for siste gang?

— Tror du krigen kan føre til skifte av system og på sikt skape et demokratisk styre i Irak? spør vi.

— Krig er å drepe folk, svarer Kwestan.

— De kaster ikke blomster, men bomber. Tro meg. Krig er aldri godt for folk. Om USA virkelig ville fjerne Saddam kunne de ha gjort det for lenge siden.

Amerika vil skape koloni

I den sølvskimrende frisørsalongen i C. Sundtsgate tar tre irakere smilende i mot.

— Ingen bilder av meg. Jeg vil heller ikke si hva jeg heter, sier den ene.

Han spiser mais, holder frem boken og gliser: - Jeg spiser amerikansk, men liker ikke amerikanere for det.

Tvillingene Ehmad og Amir Saion er ikke så skeptiske. De er to av fire brødre som bor i Bergen. Egentlig er de musikere, nå klipper de hår. En bror er igjen i Bagdad. De har utviklet et eget språk for telefon.

— Bare slik kan vi snakke fritt, sier Ehmad. Han forsøker å forklare: Man bytter bare rekkefølge på bokstavene slik, sier han og skriver noe vi ikke forstår.

— Hva tenker dere om fremtiden for Irak?

— Det er en farlig situasjon, sier Ehmad, og ser bort på kameraten:

— Hva tror du?

— USA sitt mål er å gjøre Golfen om til koloni. George W. Bush snakker om det gamle og nye Europa. Det gamle Europa kolonialiserte Midtøsten. Nå syns USA at det er deres tur.

Tvillingene nikker.

Johnny Asphaug kommer innom for en hårklipp.

— Er du militær? spør Ehmad.

— Har bare tatt førstegangstjeneste, svarer Johnny.

— Hva gjør du om Norge går til krig mot Irak. Vil du delta?

— Nei. Aldri.

— Kanskje du bli fengslet, da? lurer Ehmad.

Johnny ser på ham: - Om det hadde blitt krig i Norge ville jeg ha forsvart landet, men angrep? Aldri.

— I disse dagene sender Saddam folk ut med våpen, og irakerne kommer til å kjempe på to fronter samtidig, sier den anonyme.

— De kommer til å kjempe mot amerikanerne og mot Saddam Hussein. Det var det som skjedde i 1990.

Håpet

På Landås har Hero Ibrahim Hassan og Osman Kawkabishad dekket bordet med kake og frukt. For vel en uke siden var det middagsselskap i leiligheten. Paret hadde invitert kurdiske venner, blant annet Haci Akman, etnolog og forsker ved Universitetet i Bergen. De skulle diskutere krigen i Irak og Saddam Hussein. Kanskje var middagen også en måte og stålsette seg på. For Hero og Osman er krigen også kime til håp for et fritt Kurdistan.

I bokhyllen står flagget. Osman plukker ut en bok fra bokhyllen: Den første kurdiske historien mellom to permer, sier han.

— Folk sier at folket vil lide om USA angriper, at irakerne må få styre selv, sier Hero.

— Det skal de vite: Folk i Irak lider hver dag. Irak er et fengsel. Nitti prosent av det irakiske folk vil ha Saddam fjernet. Men det finnes ingen måte å demonstrere på. Jeg gikk på ungdomsskolen i en by kontrollert av ham. Med jevne mellomrom ble det sendt ut påbud om at vi skulle demonstrere for Saddam. Bare de aller modigste snek seg unna. Ikke før jeg ble ganske stor fortalte mor at far hadde brent det obligatoriske bildet av Saddam Hussein. Han kunne ikke fortelle det, av redsel for at vi skulle si det videre.

— Det finnes nok en del arabere som støtter Saddam Hussein, men de aner ingenting om ham, sier Osman.

— Saddam er en sviker. Han bruker religionen som våpen, men kjenner det over hodet ikke.

Både Hero og Osman kom til Norge som flyktninger. De forteller om flukt i fjellene, om barn som er døde, om kulden i kroppen. Det er disse bildene de er engstelige for nå.

— Vi vet det vil bli lidelser. Vi er livredde for at Saddam Hussein skal bruke kjemiske våpen mot kurderne igjen. Han har kjøpt stillingen sin med makt og vil sitte med makt. Men kanskje, kanskje kan det være over på en-to måneder. Kanskje det vil bli mulig å reise tilbake til Kurdistan og leve fritt. Kanskje gir denne krigen håp, spør Hero - og ser bort på fjernsynet.

— Jeg er redd.

Sorgen

«Det var sorgen i Bagdad som fikk meg til å utvandre, til å flykte fra den by som jeg har elsket hele mitt liv og som jeg har drømt om mange ganger...at jeg vandret i gamlebyen mellom de smale smugene og hilste på folk, klemte dem, skrek i frihet. Men da jeg våknet, far, så jeg en skygge som lå ved siden av meg... jeg forsto senere at den var min drøm... Denne sorgen jeg flyktet fra, flyktet med meg», skrev Walid Al-Kubaisi i en av bøkene sine.

I'm afraid, sier Nesrin fra Bagdad i det vi skal gå fra hjemmet i Arna.

— Den verste tanken er: Hva om krigen kommer og Saddam likevel blir sittende? Dette har vart så lenge. Hvordan kan det ende? Hun tier.

For første gang, har Walid al-Kubaisi sagt, kan han kjenne igjen sitt folk på gaten. Han sier han ser det på ansiktet, på et drag av ydmykelse, frustrasjon, vrede og oppgitthet.

Ferman Mohammed Abdulla, irakisk kurder (foto: Ørjan Deisz)