Mens Eivind sto i kø foran informasjonsskranken, kom en gammel dame bort til Gunnbjørg og spurte henne på spansk om hun kunne gjøre henne en tjeneste, å passe på bagasjen hennes noen minutter. Gunnbjørg svarte høflig med den lille spansken hun kan: «Pardon, no hablas español.» Noe hun trodde betydde «Jeg snakker/forstår ikke spansk.» Det hørtes jo greit ut det, bortsett fra at det Gunnbjørg sa betyr: «Beklager, men du snakker ikke spansk.»

Strutsen Manuel

Vi dro så til den barcelonske hovedgaten La Rambla og begynte å lete etter et sted å bo, bare distrahert av de mange gatekunstnerne. De fantes i mange farger og fasonger. Levende statuer i form av Elvis, Michael Jackson, Pinochet og den lille havfruen. Det løp også rundt en mann i strutsedrakt med en støvekost i hånden og skremte folk. Inkludert Eivind, som kvapp så mye at han hylte som en jente. Mannen i strutsen viste seg å være Manuel fra tv-serien «Hotell i særklasse», den lille kelneren som ikke kan engelsk.

Vi ble i Barcelona bare en natt, før vi hoppet på en båt til Palma på Mallorca. Gunnbjørg hadde en tante og kusine som var på ferie der, så vi stakk innom for å si hei. Folk vi møtte sa til oss at det var håpløst å komme til Palma uten å ha et sted å bo, og at vi ikke kom til å finne noe billig sted å overnatte midt i dette turisthelvete av en øy. Men vi gjorde som vi hadde gjort alle de andre stedene vi er kommet til: vi begynte å gå. Etter å ha gått cirka 8 kilometer bortover Playa de Palma, som er et stort partysted, fant vi et hotell som ikke kostet for mye og som hadde det vi trengte. Dessuten fikk vi se Paul Gascoine, Eivinds fotballhelt før han begynte fylleboksing med konen som sparringpartner. Gunnbjørg har ikke peiling på hvem dette er... jenter ...

Byen som ikke var

Etter en lang dag på båten tilbake til Barcelona, returnere vi utslitte til togstasjonen. Etter en ukes tid med sol og strender er vi begynt å bli litt lei, så vi hopper på første tog til Frankrike. Men togets endestopp var ikke akkurat det vi så på som et potensielt stoppested. Det var en by som vi ikke helt greier å beskrive. Det var rett og slett ingenting der.

Heldigvis gikk det et tog videre derfra, og morgenen etter våknet vi opp i en by med litt mer å se i enn den forrige. Vi var ankommet Paris, og som i alle andre byer vi er kommet til, visste vi ikke helt hva vi skulle gjøre av oss her heller. Vi hoppet vi på den første bussen som kom forbi, og hoppet av da vi så Notre-Dame.

Kø, kø, kø ...

Så var det ut for å utforske noen av Paris' severdigheter. Eiffeltårnet, for eksempel, selv om køen under var en severdighet i seg selv. Å komme oss opp i Eiffeltårnet var vår første prioritering — men på grunn av kø like lang som tårnet er høyt, bestemte vi oss for å komme tilbake senere. Vi tok metroen til Champs-Élysées og gikk til Frankrikes andre mest kjente landemerke, Triumfbuen. Men ikke overraskende var det lange køer der og, og prisen for å komme opp på toppen var ikke noe bedre. Noen timer senere returnerte vi til Eiffeltårnet. Køene var halverte, men det tok likevel en time å komme opp på toppen. Utsikten derfra var flott, selv om Gunnbjørg sammenliknet den med utsikten fra Fløyen (som faktisk er like høyt over bakken, 320 meter).

Disneyland var kort fortalt: Kø, kø, kø, køøøøøø! Men det var litt gøy... Det kostet oss 800 kroner å komme inn, og det var skuffende å se snikreklame fra McDonald's, Kodak og andre overalt inne i parken, som egentlig skulle være et magisk møte med våre barndoms drømmer. Vi gjorde det som var verdt å gjøre og dro videre.

EIVIND & GUNNBJØRG

PARIS: Etter en times venting kom Eivind og Gunnbjørg seg til topps i Eiffeltårnet.
LA RAMBLA: Eivind og Manuel fra «Hotel i særklasse» i Barcelona.