• Hun hadde levd i dag om hun hadde kommet seg gjennom det døgnet. Du finner ikke et menneske som mener Solveig burde ha vært på den glattcellen.

Rolf Nesheim (50) ser ut av vinduet sitt på Seim i Lindås utenfor Bergen. Det styrtregner. Himmelen er uendelig grå.

For en drøy uke siden mistet den erfarne Venstre-politikeren, tidligere ordfører i Leikanger, sin yngste datter. Solveig (20) døde på en glattcelle på Bergen Sentrum politistasjon natt til 20. juni.

— Ubegripelig, sier han. Solveig var ingen narkoman, hun brukte bare rusmidler når hun følte seg utrygg. Det var hennes rop om hjelp.

  1. juni 2006: Siste skoledag i 10. klasse på Garnes ungdomsskole. Skolen er samlet for utdeling av vitnemål. På talerstolen i gymsalen står Solveig.

— Jeg har hatt mange tunge stunder i livet. Men dere har hørt på meg og tatt meg på alvor. Takk for at dere har gjort livet mitt lettere, fått meg over kneiken og på riktig vei, sier hun.

Blant tilhørerne sitter en rørt lærer, Bjørn Eliassen, og lytter til eleven han har hatt mange kjøreturer med når livet var tøft.

Denne dagen får læreren en gave, en diktsamling hun har skrevet. Sool’s diktsamling =) står det på den røde boken. Bildet av jenten på forsiden er i ferd med å viskes ut.

"Sogn er en fin plass. Men ikke for meg. Min bror er ute. Han koser seg. Jeg sitter inne og ser på TV. Ingen å snakke med."

Det er vanskelig å si når de tunge stundene startet.

De første årene i livet, bor Solveig i Leikanger sammen med foreldre og to søsken. Hun er seks da foreldrene skiller lag. De fortsetter å bo i nærheten av hverandre.

Solveig er idrettsjente, blid, men også med et raseri i seg som ikke alltid er like enkelt å håndtere. Under en fotballkamp i Sogndal ligger laget hennes under mot nabobygden. Rasende forlater hun kampen og går de to milene tilbake til Leikanger til fots.

Kort tid etter får hun, nå 14, konstatert at hun har ryggsøyle formet som en S. Hun flytter til Bergen med mor, legges senere inn på Haukeland sykehus og må gjennom en stor operasjon.

Isolasjon i månedsvis. Et trist skoleår for Solveig, oppsummerer faren.

I denne tiden tok Solveigs liv en ny, brå sving. En krangel med mor utartet seg. Politiet ble kontaktet. Blandingen av temperament, opposisjonstrang og usikkerhet, ble ifølge faren eksplosiv.

Solveig endte opp på Kalfaret akuttmottak for barn og unge og ble introdusert for rus for første gang. Livet henne skrudde seg ytterligere til da hun flyttes til Øvsttunsenteret, den eneste plassen i Hordaland hvor tvang er tillatt. Her møtte hun byens verstinger.

— Hun hadde det jævlig. Opposisjonstrangen ble ikke akkurat mindre, sier faren.

Slusen. Et kaldt og mørkt sted. Ingen plasser å gjemme seg. Ingen plasser å være. Voksne snakker til meg, jeg svarer ikke

Dette året begynte Solveigs reise gjennom institusjonsverdenen. Permen hennes forteller om en krevende tid preget av mangelfull skolegang, rus, skyldfølelse ovenfor familien og lav selvfølelse. De siste seks årene av sitt liv flytter hun 14 ganger. Bergen, Austevoll, Stavanger, Arna og Arendal. Mellom 150 og 200 voksne må hun forholde seg til på sin ferd i barnevernets regi.

Nyttårsaften 2005 toppet det seg. Etter avtale skulle far hente henne kl. 01. Før han kom så langt kom beskjeden om at hun var på legevakten, overstadig ruset. Hun ble innlagt på Haukeland Universitetssykehus. Hele natten våket far. Gråt av fortvilelse. Hva kunne han gjøre for henne?

En mørk desemberdag like før jul 2007 flyttes Solveig til Arendal. Med hjelp fra barnevernet, får hun etter hvert egen hybel og begynner på Strømsbu videregående skole på helse og sosial. Rus er ikke lengre et stadig innslag i livet. Hun får praksisplass på pleiehjem, som etter hvert utvikler seg til faste helgevakter.

I påsken 2008er Solveig med venner for å spille bowling i Arendal. Her møter hun kjærligheten, en stødig kar i bowlingeliten i Norge. Forholdet utvikler seg til noe mer enn en forelskelse. De blir samboere.

— Hun sto stadig stødigere på egne bein, er farens oppsummering av 2009 og første halvdel av 2010.

Jeg. Jeg er ikke den peneste i verden. Jeg er ikke den smarteste. Og definitivt ikke den morsomste. Men når jeg elsker noen, gjør jeg det av hele mitt hjerte.

Høsten 2010 kommer samboeren til Solveig inn på Idrettshøgskolen i Oslo. Kjæresten blir ukependler, og Solveig tilbringer mer tid alene. Hun innser at hun trenger mer hjelp og sender søknad til Barnevernstjenesten i Sogn om forlenget ettervern. Hun får avslag.

Solveig klager til Fylkesmannen. Hvorfor kan ikke ettervernstiltaket bli videreført selv om ikke Bufetat betaler for plassen? skriver hun.

  1. februar avslår Fylkesmannen klagen, og beslutter å avslutte tiltaket midt i skoleåret.

— Solveig opplevde det som et svik. Ett av ankerfestene hennes forsvant, sier faren.

Nesheim er overbevist om at det var hensyn til kommunens økonomi som lå bak avslaget.

Avslaget på ettervern etterfølges av et uventet brudd med kjæresten. Fortvilet reiser Solveig 28. mai til moren i Os. Hun tyr til rus for å døyve sorgen. Mandag 6. juni blir hun først tatt til rusakutten og deretter til Sandviken. Onsdag henter far henne, og de har en lang samtale. Ingen av dem vet at det skal bli deres siste ansikt til ansikt.

Før pinsehelgen legger hun seg frivillig inn på Sandviken sykehus etter henvisning fra Rusakutten. Det blir en turbulent uke.

Lørdag 18. juni drar faren og samboeren til moren til Arendal for å kjøre flyttelasset tilbake til Bergen.

Samme kveld går Solveig inni et skjebnesvangert døgn som starter med at hun reiser til byen.

Søndag kveld sitter Solveig utenfor Legevakten i Bergen. Forbipasserende ser henne gråte og rase. Hun røyker av en hjemmelaget plastpipe. På telefonen bønnfaller moren henne om å komme hjem.

— La meg hente deg, sier hun. Men datteren hører ikke.

— Hun ville ikke hjem, ikke i ambulansen, ikke på rusakutten og ikke til politiet. Hva var det hun ville?, spør faren.

I løpet av 12 dager hadde Solveig fire opphold på rusakutten. Kontakten med Sandviken var etablert, hjelpeapparatet var i gang med å finne avrusning. Foreldrene roet seg med at hun ville få hjelp.

Mandag formiddag 20. juni får de beskjeden. Datteren er død.

— De visste at hun var i en livskrise. De visste hun hadde brukt narkotika. De hadde all relevant informasjon som burde ha ført til a de tok vare på henne på bedre vis, sier far.

— Jeg har vanskelig for å forstå at andre situasjoner kan kvalifisere mer til tvang enn i en slik situasjon.

Far mangler matlyst. Sover dårlig. Magen er vrang. Det er så mange ting han ikke forstår. Som at Barnevernsloven pålegger kommunene et økonomisk ansvar for unge i ettervern etter fylte 20 år.

— Jeg har selv sittet på andre siden, jeg vet hvor stort presset er. Bufetat burde ikke hatt med økonomien å gjøre. De burde kun hatt ansvar for å sikre tilstrekkelig med plasser, og med ettervern til man er 23, ville man trolig hatt langt færre uføre unge, sier den tidligere ordføreren.

Fredag 24. juni 2011.

— Man skal være sterk for å klare seg i barnevernet, sier faren foran en fullsatt Alversund kirke.

I flere byer og bygder rundt om i landet heises flagget på halv stang. De vitner om en ung jentes ferd gjennom institusjonsnorge. I kirken sitter barndomsvenninnene fra Leikanger. Klassekamerater fra Arendal. Lærerne fra Garnes. Særkontakten hennes fra Arendal.

— Solveig var sterk. Viljesterk. Og omsorgsfull. Det bodde ikke noe ilt i henne, sier faren.

En uke etter begravelsen sitter Rolf Nesheim hjemme på Seim i Lindås. Han finner ikke fred. Når på natten døde hun? Spurte Legevakten hva hun hadde tatt? Ble hun undersøkt godt nok?

Mandag formiddag, timer etter at Solveig er funnet død, blir moren oppringt av kontaktpersonen på legevakten som forteller at det er etablert kontakt med Os kommune om et opplegg for rusavvenning for Solveig.

Beskjeden kom en dag for sent.

På rømmen. Det er varmt på båten. Gynger frem og tilbake. Plutselig stopper den. Jeg er fremme. Ut i kulden, kaldt og vått. Purken står på kaien, jeg springer. Jeg slipper unna. Men til slutt er kulden og alt over. Inn i varmen igjen. Jeg er hjemme.
GRANSKES: Solveig ble tidlig en del av barnevernets omsorg. Nå har flere etater satt i gang gransking etter at hun ble funnet død på en celle i politiarresten i Bergen.