Når solen gikk ned fredag, var den borte i cirka 20 minutter før den gjorde comeback og skinte med konsentrerte stråler på en steinrøys ytterst på et nes på øyen Tysnes i Sunnhordland.

I knappe åtte minutter var røysen opplyst. At solen skinner nettopp på dette stedet, mens resten av omlandet ligger i skyggen, skjer fire ganger i året — fra ulike himmelretninger og på helt spesielle tidspunkt.

Ved vintersolverv, sommersolverv, høstjevndøgn og vårjevndøgn.

— At et punkt skal ha slike topografiske forhold er så spesielt at det nesten ikke går an, sier Eldar Heide, førsteamanuensis i norrøn filologi ved Universitetet i Bergen (UiB).

Forstudie til våren

Til våren vil han sammen med arkeolog Asle Bruen Olsen ved UiB sette i gang en forstudie for å avdekke om Todneset, som ligger på gården Tysnes, kan være utgangspunkt for hele gudedyrkingskomplekset på Tysnesøya i førkristen tid. Det bekrefter Asle Bruen Olsen overfor Bergens Tidende.

— Vi tar sikte på å undersøke røysen i første omgang og jordlagene i området rundt. Det er ingen tvil om at dette stedet har hatt en veldig spennende plassering i jernaldermenneskets liv, sier Bruen Olsen, ved seksjon for ytre kulturminnevern på Universitetsmuseet i Bergen.

Sakrale navn

Han har vært ansvarlig for mange store utgravingsprosjekter på Vestlandet, og mener lokaliteten på Tysnes er veldig lovende.

Han refererer til registreringer som ble gjort ved en utgraving av røysen i 1915. Midt i røysen ble det funnet 65 centimeter høye murer av en bygning som må ha vært 2,1 ganger 2,1 meter. Gulvet hadde et fett, svart dekke og der var dyreben og skjell.

— Dette er atypisk for et gravminne. Kanskje var det ikke en gravrøys, men heller en kultplass, sier Bruen Olsen, som setter dette i sammenheng med solens markering på stedet.

Ikke bare det spesielle solfenomenet, men også gårds- og stedsnavn på nordsiden av Tysnes vitner om førkristen kult og tro, ifølge filolog Eldar Heide.

— Tysnes har den største konsentrasjonen av sakrale navn i Vest-Norge. Med det spesielle solfenomenet, er det svært sannsynlig at det har vært et viktig, førkristent kultsted der. Det burde være gode sjanser til å finne det, sier Heide.

Oppdaget fra hytten

Han viser blant annet til gårdsnavnet Ve som betyr hellig sted, Helgasteinen, Godøy, Godøysund, Vevatne (det hellige vannet) og det tidligere navnet på øyen – Njardarlog – som betyr Njords lovdømme.

Det var avdelingsingeniør Svein Ove Agdestein ved Universitetsmuseet i Bergen som oppdaget det helt spesielle solfenomenet i 1990. Fra hytten sin på Gjerstad har han utsikt mot neset og gården som ga opphav til navnet for hele øyen. Der sto også kirken i gamle dager.

— Jeg så solen forsvinne og komme tilbake i noen få minutter. Det skjer nok mange steder at fjell skygger for solen om vinteren, men her kommer altså solen tilbake akkurat på det dette neset på solsnudagene, sier Agdestein.

Han har tro på at stedet har vært en viktig kultplass.

— Vi vet at kirker ofte ble anlagt på gamle hovplasser for å slå ut den gamle religionen, sier Agdestein.

- Lovende

Forskerne håper at forstudien til våren kan gi indikasjoner på religiøs aktivitet på stedet i jernalderen. I Norge er det funnet ett slikt kultsted ved Trondheim og tilsvarende er blitt avdekket blant annet i Uppåkra i Skåne.

— Vi har ingen garantier, men lokaliteten og konteksten er veldig lovende, sier Asle Bruen Olsen.

solny2.jpg
SOMMERSOLVERV: Sommersolverv sett fra Todneset i 2009. Solen er blitt borte bak fjellet på Strøno ved Os, men har kommet tilbake og skinner noen få minutter på Todneset. Helgasteinen til venstre for fyrlykten. F
Svein Ove Agdestein