— Mange bruker timevis, gjerne med en flaske whisky, for det er jo veldig spesielt og personlig å skrive slike brev. Jeg gjorde det også da jeg dro til Bosnia for snart ti år siden, sier Arild (34).

Dette er likevel ingen stor hemmelighet, for de pårørende er informert om at det skjer.

— Det er frivillig å gjøre dette, men så vidt jeg vet skriver de fleste nå slike avskjedsbrev, som om det er siste reis de gir seg ut på, tilføyer han.

Han er familiemann med samboer og en datter på ni år. Tanken på at ens nærmeste her hjemme går med angst for hva som kan inntreffe, plager selvsagt mange. Arild kjenner vel til det. Likevel er han åpen for nye internasjonale oppdrag, også i Afghanistan. Han er dessuten mentalt forberedt på å dra til sørlige del av landet, hvis det er ønskelig å bruke hans kompetanse.

Barn med miner i hånden

Kapteinløytnanten tilhører Marinens jegervåpen og var i nesten fire måneder i den vestlige del av Afghanistan før han vendte helskinnet tilbake til Norge tidligere i høst. Med lederansvar for åtte profesjonelle soldater og befal som hadde i oppdrag å vurdere sikkerhetssituasjonen i området var det flere nervepirrende episoder som lett kunne endt galt, etter det vi skjønner.

Det hendte for eksempel at små barn kom bærende med udetonerte miner i hendene som de hadde funnet ute på marken! De ba oss ta vare på dem, og vi måtte pent be dem legge de farlige gjenstandene forsiktig ned¿

Kontakt med taliban

Han har også vært i nærkontakt med talibanfolk, men heldigvis var de ikke bevæpnet.

En gang kjørte han inn i en landsby der det hadde vært kamper bare et par timer tidligere. Fortsatt ble døde mennesker båret vekk, og teamet han ledet var alt annet enn velkommen.

— Kom reaksjonen, rent mentalt, etterpå?

— I grunnen ikke. Jeg begynner etter hvert å få en del erfaring. Sammenliknet med tidligere FN-tjeneste er vi bedre stilt, for vi er spesielt utplukket og godt trent for å takle de fleste situasjoner.

— Det har festet seg et inntrykk at det er forholdsvis fredelig i nord?

— Det er en spent situasjon også i nord og vest, selv om den ikke kan sammenliknes med det som skjer i sør, hvor der er regelrett krig. Men det er som nevnt skutt folk også der jeg var. Skulle det skje noe med oss, var vi overlatt helt til oss selv, sier han.

Mer motivert enn før

Arild har i løpet av de fjorten årene som yrkessoldat og offiser sett mye «stygt» og hjerteskjærende, ikke minst av nød og elendighet. Men han har ingen planer om å hoppe av og heller satse på sivil karriere.

— For meg har dette vært et frivillig valg, helt fra da jeg skrev under en frivillighetskontrakt i 1994, som soldat i Telemarksbataljonen. Slik må det være, og man kommer ikke inn på Krigsskolen lenger uten å skrive under på en viljeserklæring om å delta i utenlandsoppdrag.

— Jeg er bare blitt mer motivert for å gjøre en innsats utenlands. Men du må ikke tro at jeg drar ut for spenningens skyld!

Det er derimot meningsfylt og lærerikt, ikke minst med tanke på bedre innsikt i fremmede kulturer. Jeg tror også at jeg er blitt en bedre soldat. Bredere erfaringer gjør at man også blir mer ydmyk overfor det folk og de utfordringer som venter, sier han.

Tærer på privatlivet

Men der er også skyggesider privat. Presset på mange offiserer er så sterkt at det nærmer seg grensen for hva man kan makte. Enkelte må ut igjen etter altfor kort opphold hjemme. Derfor hender det rett som det er at familieforhold ryker.

Men Forsvaret har, trass i dette, gjort mye for å legge forholdene skikkelig til rette for familiene, både i forkant og underveis mens vi er ute, sier Arild.

NERVEPIRRENDE: Arild er profesjonell soldat, men nervepirrende situasjoner lar seg ikke så lett slette ut av hukommelsen.
Brekke, Eirik
FELTPREST Feltprest Leif Tore Michelsen.
Brekke, Eirik