Byfjorden Langs Bryggen ligger fire små trålere. Forlatt av mannskapet. Nesten.

— De andre er der oppe, peker styrmann Leif Sigurdsen, mot Fløyen.

Solen har klippet svarte silhuetter av flere personer på utkikksbalkongen. Snart vandrer noen av dem videre over vidden til Ulriken, tror fiskeren fra Flekkerøy utenfor Kristiansand.

- Kristiansand ingen by

Sørlendingen smiler.

— Bergen er en trivelig by... Norges fineste by! Han nyter god plass i havnen i dag. Nikker mot Torget, som begynner å fylles en lørdag formiddag.

Sånn omtrent der hvor Oline ville landet småbåten sin i hine hårde dager, kan vi se toppen av en mast som glir dovent ut. Høyt på sin post får Shetlands-Larsen formiddagssolen i øynene, men holder stand... Mens friheten til å velge nok har gitt noen innbyggere muligheten til å anskaffe de lekre hvite svanene som ligger nedenfor ham. De nikker lett med mastene, mens fjorden med små klukk kjæler med skrogene. Eierne tasser kanskje rundt blant krabbeoverfloden på Torget.

— Vi har jo Kristiansand, medgir Sigurdsen.

— Men det er ikke noen by. Vi liger ikke den, ved du, fastslår han uredd på Flekkerøy-dialekt.

Fiskeren bryr seg ikke om hva Kronprinsessens bysbarn måtte mene om det, men 200 årlige døgn på tråleren skulle uansett være nok til å komme seg unna arge blikk.

Tråler med svømmebasseng

Tråleren Spleis er ingen svane. Hun er et skikkelig kvinnfolk som stamper seg gjennom mang slags vær, i primærnæringens navn. Mens byfolket varmer seg med kaffe latten om høsten og vinteren, er Spleis et sted langs kysten fra Flekkerøy lengst sør, til Lofoten i nord, og soper opp makrell og sild. Den lyse årstid plukker hun reker i Skagerrak. En liten stund får hun til og med dra på ferie. Da laster hun opp med besetningens familie, og drar på smiletur til Skagen, og opp langs svenskekysten. Med lasterommet som svømmebasseng! Madammen er tredje Spleis i rekken. Far til Sigurdsen fikk bygget den første i 1947. Ved hjelp av noen kroner her og noen kroner der. Spleis altså.

Mann over bord

Sigurdsen og Spleis har ligget Bergens-fast siden forrige mandag. Nordsjøen brydde seg katten om at Spleis og de tre andre båtene som går sammen, er Morten minstemann på havet. Pell dere vekk, sa to-tre meter høye bølger.

Havets luner gjør at du faktisk kan se de fire trålerne ligge på Bergen havn to-tre ganger hver høst. Når man fisker sammen to og to båter, er man avhengig av at værgudene er rimelig fornuftige.

En gammel rusten ankerkjetting fra et tankskip gjør nytte som søkke når Spleis hiver ut den svære håven som skal sope opp sprellende mat. Noe å bryne seg på for muskelbuntene fra SATS kanskje. Alt i hop er tungt her om bord. Mannskapet også. I alle fall hvis de blir våte.

— Jeg gikk over bord en gang for mange år siden. Fulgte med da redskapen gikk ut, forteller fiskeren.

— De to andre klarte ikke dra meg om bord igjen. Du blir uhyggelig tung med oljeklær på. De måtte hive uti et tau og trekke meg opp på vinsjen, smiler han.

Rotter fra Bergen

Sjøen behandler han med respekt, og er aldri redd. Det eneste sjømannen frykter er rotter. Vi landkrabber kan være ganske trygge på at det skal snike seg rotter i land fra Spleis. Hva vi selv byr på er det verre med.

— Det er så dødelig med rotter i Bergen, sukker Sigurdsen. Ikke så at de bringer med seg sykdom, men:

— Det er noe forferdelige greier. De ødelegger trålen. Gnager seg gjennom, sier han og gnir det grønne stormaskete nettet.

Derfor lukter det ikke fisk på Spleis. Ikke i det hele tatt. Bare diesel. Det svære, hundre meter lange grønne trålnettet er rett og slett smurt med diesel for å holde bysvinene unna. Forhåpentligvis gjør den nytte. Den og det vakre gullbroderiet i kahytten: «Ha tro på Gud!».