TOR KRISTIANSEN

Sibelius fyller rommet med sin Sonate opus 80 i E-dur. Vi deltar på et kveldsretreat på Bergen Diakonissehjem der denne musikken er den sentrale lyden under måltidet. 20 personer spiser kveldsmat sammen. Ingen sier noe. Vel registrerer vi at kaffe og te helles i koppene, og at noen legger fra seg en kniv eller en teskje, men tonene og duftene av nystekte rundstykker er mest markert de 20 minuttene måltidet varer.

Stille rom

— I all vår travelhet er det viktig å skape noen stille rom. Først da er det mulig å kjenne etter hvordan vi har det og leve mer enn bare i hodet, sier Kari Nesse, forstanderinne ved Diakonissehjemmet Haraldsplass. To ganger i måneden arrangeres kveldsretreat ved hjemmet. Vi har fulgt et av dem.

Før måltidet samles vi i kapellet. To stearinlys er tent på alteret og to langs sidene. Rolig musikk er det sentrale også i åpningsminuttene. Kari Nesse sier at deltakerne ikke skal prestere noe, bare åpne seg og være sammen med Gud i stillhet. Bare under tidebønnen og salmesangen får deltakerne lov til å åpne munnen.

I år er det 50 år siden det første gang ble arrangert retreat i Norge. Katolikkene har lengre tradisjoner for dette enn norsk lutheranere. Denne kvelden er søster Hedwig hentet over fra et katolsk retreatsenter på Nesodden for å gi deltakerne impulser til en times stille meditasjon. Hun peker på bønnen «Fader vår» og mener deltakerne gjennom denne bønnen kan lære noe om å rette blikket ut over seg selv.

Etter måltidet sprer deltakerne seg på tre ulike rom. Noen synker ned i en god lenestol eller finner et sofahjørne. I en time gjør de ikke stort annet enn å tenke, meditere, be eller lese noen ord fra en bibel eller en salmebok.

Friplass

— For meg er retreat en friplass der jeg er alene med Gud, sier Annbjørg Vågen. Hun synes stillheten gir hjelp til å rydde bort alt som forstyrrer. Hun mener retreat gir hvile, påfyll, fred og samtidig fellesskap med andre midt i stillheten.

Kvelden avsluttes med samling i kapellet. Det er mulig å tenne et av de mange lys som står i en båtmodell, skrive en bønnelapp eller bare sitte rolig og lytte til sanger fra en CD med Oslo domkor før det hele avsluttes med nattverd.

— Jeg burde vært her oftere. Dette drar meg mot en dypere indre stillhet og skaper en lengsel eller å lære noe om Gud og om meg selv, sier Øyvind Lerø. Han foretrekker imidlertid retreat som går over noen dager fremfor kveldsretreat.

— Mange trenger to tre dager for å komme i kontakt med seg selv, sier søster Hedwig og har full forståelse for hans synspunkt. Hun mener det er en sykdom at vi mennesker lever så mye bare i hodet og ikke i hele kroppen. Hun tror retreat skaper en varhet for å leve på et dypere plan.

— Ved å puste roligere, får vi kontakt med egne følelser og kroppsreaksjoner, påpeker Kari Nesse. Hun mener imidlertid at det er vanskelig for mange å møte seg selv. Mange tåler ikke stillheten og flykter unna. Alt er ikke kjapt å bearbeide.

Retreatsenter

Diakonissehjemmet bygger for tiden om aldershjemmet Regines Minne. Her skal det bli et stille hus, retreatsenter med 16 gjesterom. Selv i en by mener hun det er mulig å skape et slikt senter.