«84 ble drept. En 4 år gammel jente, hun ble kvalt av sin stepappa. Om du ikke sender denne kjeden til 10 personer innen 30 minutter kommer hun til å sitte på din sengekant og stirre på deg med hennes mørke øyne fulle av sorg. Den trettende natten kommer hun til å kvele deg langsomt til døde. Sov godt, send ikke tilbake til meg».

Slik lyder kjedemailen, det vil si en e-post som massedistribueres fra en ukjent opphavsmann, som Sofie Nilsen (12) fra Askøy fikk tilsendt.

Jenten på sengekanten

– Jeg får ofte kjedemail, men dette er den verste jeg har sett. I natt fikk jeg ikke sove. Jeg lå våken og kikket på sengekanten, fordi det sto at hun jenten skulle sitte der, forteller Sofie.

Jenten satt der ikke, men i følge e-posten skulle hun gjort det. Sofie fulgte ikke rådet med å videresende til ti personer. I stedet sa han fra til moren sin.

– Heldigvis fortalte hun det til meg slik at vi fikk snakket om det, sier mamma Inger Nilsen.

Hun fortalte datteren at det som sto ikke var sant, og at hun ikke måtte sende den videre fordi da kom andre også til å bli redde.

– Som voksen kan fortelle og forklare, men likevel er det vanskelig å få tankene helt ut av barnas hode. I følge meldingen sitter de jo med en dødstrussel på skulderen, sier Inger.

Lurer på om de er sanne

Selv om Sofie nå vet at meldingen ikke er sann, så er hun ikke helt kvitt redselen.

– Man lurer alltid litt på om det kan være sant. Det sto i meldingen at 84 var blitt drept allerede. Man hører jo om mange som dør, forteller Sofie.

Tidligere har hun sendt kjedemail videre i tilfelle de var sanne.

– Av og til tror jeg på de, mens andre ganger ikke. Denne var så skummel at jeg bare måtte vise den til mamma, sier hun.

Moren visste ikke hvordan hun skulle reagere da hun leste e-posten.

– Man føler seg så rådvill. Jeg ønsket ikke at hun skulle sende den videre, samtidig som jeg ikke ville at hun skal gå å være redd fordi hun brøt kjeden, sier Inger.

Ikke barnas skyld

En tredje ting var å få datteren til å forstå at den venninnen som sendte den til henne ikke hadde noe skyld.

– Det er de som starter slike kjeder som gjør noe veldig galt. Jeg forstår godt de barna som sender slike meldinger videre, sier Inger.

Den aller sterkeste følelsen var likevel lettelsen over at datteren søkte råd hos henne i en slik situasjon.

– Vi foreldre vet bare brøkdelen av hva barn kommer bort i på nettet. Vi kan ikke holde dem unna og ikke totalovervåke dem. Da er det en lettelse at hun er åpen ovenfor meg. Tenk på de barna som ikke forteller det til noen, og som går rundt med redselen alene, sier Inger.

Silje Katrine Robinson