Tre forklekledde jenter i raggsokker møter oss i døren. Lørdagen er ung, men det lukter allerede hjemmebakst i det lyse bokollektivet, der to av dem bor.

— Det var så deilig og idyllisk å komme hit i morges. Rolig musikk på stereoanlegget, sol i stuen og kjevlelyder fra kjøkkenet. Tankene gikk tilbake til barndommen, sier Camilla Krogli Hansen (26) nostalgisk.

Camilla er kulturredaktør i Studvest, og der jobber også kunststudentene Anne Brun (22) og Torill Henningsen (24). Det viktigste de tre har til felles, er likevel dette: De e' Nordlændinga.

Det er ikke det at jentene ikke liker seg i Bergen. Det er bare det at de innimellom lengter sånn nordover - til møsbrømlefsen. Men når ikke de kan komme til lefsene, må lefsene komme til dem.

Derfor stelte de i stand sin første hjemlengselsfest i går, med møsbrøm i sentrum.

Kjevlekatastrofe

— Torill er sjefen, bedyrer Anne og Camilla. Hun har nemlig bakt lefser før, sammen med bestemoren sin. Det har vært noen telefoner hjem til ho bæstmor denne uken for å få tips og råd.

Klart bestemor Lena Alm er stolt over tiltaket.

Det dumme for Torill er at siden hun er flinkest, må hun kjevle mest. Og for oss som har problemer med å få til en pizzabunn, er tålmodighet definitivt en dyd når du skal lage nordlandslefser.

— Den skal være så tynn, sukker Camilla i sin første kjevleøkt.

Steketakke hadde ikke de tre venninnene, så de etterlyste like gjerne en de kunne låne gjennom BT.

— Responsen var enorm. Det var jo veldig artig.

Annes tur å kjevle. Torill og Camilla begynner på møsbrømen. For uinnvidde er det fyllet.

— Melk og brunost skal kokes sammen, så skal det tilsettes litt mel, sirup og salt, sier Torill enkelt.

I tillegg møsbrømen skal smør og rømme smøres oppå lefsen før den brettes sammen og spises med hendene.

— Nei, nei, katastrofe! roper Anne fra kjevlebordet. Deigen har klistret seg fast for ørtende gang.

Kraftkost de luxe

Kjevlen går og går og går. Lur som hun er, prøver Anne å foreslå at man kan ha noen minilefser også. Ingen nåde her i leiegården. Det er bare å fortsette.

— Det går så bra, så. Bare fortsett, sier Torill pedagogisk.

Og endelig. Annes lefse er klar for takken.

— Joho! Den andre lefsen i mitt liv, jubler husmoremnet.

Møsbrømlefser er ikke mat for pyser.

— Skikkelig kraftkost, sier Camilla. Mer middag enn kaffemat.

— Jeg husker en gang da min bror var åtte år. Han spiste fem lefser, sier Torill og himler med øynene. Han ble ganske dårlig etterpå, for å si det sånn.

Foreløpig hersker roen i leiligheten. Snart kommer venner på besøk for å smake, smake og smake. Hele dagen.

— Blir dette en tradisjon?

— Vi har vel snakket om å få til en hjemlengselsfest et par ganger i året.

— Det må ikke bli for ofte, for da blir vi sikkert lei av lefsene.

Cultural bonding

Hva man drikker til møsbrømlefser, er en annen historie.

— Helst kulturmelk.

— I dag blir det nok litt rødvin til, også.

— En slags cultural bonding, he, he.

Bare så det er sagt: Vi forstår godt at jentene lengter hjem til denne gastronomiske opplevelsen. Det smakte så himmelsk at vi ble fristet til å legge om dialekten.

FØRSTE SMAKSPRØVE: Det hviler andektighet over leiligheten når Torill Henningsen (t.v.) fra Saltdal, Anne Brun fra Meløy og Camilla Krogli Hansen fra Mo i Rana skal smake på sin første møsbrømlefse, bakt uten hjelp fra bestemødre, mødre og tanter. Definitivt godkjent. <br/>Foto: MARITA AAREKOL