LES SLOTTETS SVAR:

Kronprinsesse Mette-Marit i lykkelig vannkrig med sønnen Marius. prinsesse Ingrid Alexandra som tørrtrener med surfebrettet på stranden. Kronprins Haakon lekende i bølgene.

11. januar i år hadde ukebladet Se og Hør en større reportasje om kronprinsfamiliens nyttårsferie i Karibia. Bildene er tatt av en paparazzifotograf. Det er langt fra første gangen det skjer. Forskjellen er at denne gangen tar Slottet til motmæle. De vurderer både søksmål og klage til Pressens Faglige Utvalg (PFU).

I en pressemelding i forbindelse med paparazzibildene viser Slottet til at det kommer rundt 40.000 artikler om kongefamilien i norsk presse pr. år. De konkluderer dermed med at det norske folk får godt innblikk i hva kongefamilien gjør. Dette er sjefredaktør Lars Helle i Stavanger Aftenblad rykende uenig i.

Sannheten er at vi aner ganske lite om dem Lars Helle i Stavanger Aftenblad

— Sannheten er at vi aner ganske lite om dem, utover at vi får innblikk i offisielle oppdrag og være med på prinsessens første skoledag. Kongefamilien har aldri hatt så mye fred som de har nå, og spesielt kronprinsbarna blir behandlet veldig respektfullt og forsiktig, mye mer enn Marius ble da han var yngre, sier han.

Krevende

Da journalist Anja W. Fremo i Stavanger Aftenblad intervjuet dronning Sonja i forbindelse med 70-årsdagen hennes ble hun overrasket over hvor krevende prosessen var.

— Intervjuet kan egentlig ikke sammenlignes med noe annet jeg har gjort. Selve samtalen gikk fint, men jeg var ikke forberedt på at det skulle være så krevende og så mange runder i etterkant. Vi opplevde ekstremt mye pirk og stort press på å endre teksten slik Slottet ønsket. Posisjonen deres gjorde det vanskelig å sette hardt mot hardt, sier Fremo.

Selv om hun hadde hele intervjuet på bånd, ønsket Slottet en rekke endringer av formuleringer og hva som skulle legges vekt på i den ferdige reportasjen. Et avsnitt om de omfattende forberedelsene på Ledaal, kongeboligen i Stavanger, før bursdagsfeiringen ville Slottet fjerne fordi de ikke ønsket fokus på dette.

— Vi ønsket en positiv atmosfære og et godt samarbeid. Å skulle holde knallhardt på vårt opplevdes som vanskelig nettopp fordi Slottet er en så spesiell institusjon. I tillegg var ingen av sitatene så kontroversielle at vi ønsket å gjøre oss til uvenner med kongehuset på grunn av dem. Som journalist blir du litt fanget i situasjonen, sier Fremo.

Hun tror ingen journalister ville tillatt at for eksempel Statsministerens kontor la tilsvarende føringer på et intervju.

— De ville heller ikke brukt sin makt og posisjon på den måten som Slottet er villige til å gjøre, sier Fremo.

Redaktør Jane Throndsen i VGHelg er enig i at ønsket om kontroll fra Slottets side er stort.

— Jeg opplever at det er større ønske om kontroll fra Slottets side enn det vi møter i mange offentlige institusjoner. Dette gjelder spesielt for dem som fungerer som mellomledd mellom kongehuset og pressen. Kontrollen går blant annet på spørsmål om vinkling. Og de er veldig klare på hva vi ikke får skrive om, sier hun.

Sammen med intervjutilbudet gis det som regel et veldig klart tema for artikkelen.

— Det er et tydelig ønske om avgrensning. For eksempel kan vi få et tilbud om å være med på tur til Haiti med kongefamilien. Da vil naturligvis artikkelen handle om denne reisen. Samtidig må vi forhandle frem hvor mye tid vi kan få med kongefamilien, og lignende, sier Throndsen.

Detaljstyring

Bergens Tidende har også hatt utfordringer i samarbeidet med Slottet.

— Vi har både gode og dårlige erfaringer. Det mest negative er ønsket om å detaljstyre hva som kommer på trykk. Slottet har åpenbart klare tankerom hvordan de kongelige skal fremstå, og de legger press på mediene for å få det som de vil, sier sjefredaktør Gard Steiro.

Han viser til et intervju med dronning Sonja i BTMagasinet i fjor.

— Slottet ville ha spørsmålene over på forhånd. Det var greit for oss. Intervjuet gikk helt fint, men da vi sendte saken over til sitatsjekk, ble det problemer. Vi hadde blant annet beskrevet kongevognen som luksuriøs. Den formuleringen ville Slottet ha bort. For oss var det en detalj, for dem var det tilsynelatende viktig. Det var flere ting de reagerte på, og noe kan jeg forstå, men jeg ble overrasket da de holdt tilbake noen bilder vi var lovet. Jeg mener de gikk over en grense da de brukte bildene som pressmiddel, sier sjefredaktøren.

— Jeg synes det er problematisk når Slottet tar så stram regi. Først setter de strenge rammer for hva vi kan spørre om, deretter ber de om å få pynte på teksten slik at den passer med den kongelige informasjonsstrategi. Jeg er opptatt av at BT-journalister ikke skal la seg regissere på denne måten. Skal vi gjøre intervjuer med kongefamilien i fremtiden, må vi vurdere hvilke rammebetingelser dette skjer under, understreker han.

Unntatt offentlighet

Å drive kritisk journalistikk på kongefamilien er krevende av flere grunner enn prosessen rundt et intervju.

Slottet i Norge er, i motsetning til det danske, unntatt offentlighet. All korrespondanse ut og inn regnes som privat, bortsett fra den som går til departementene. I praksis betyr det at pressen ikke har innsyn i hvem som henvender seg til Slottet eller hvem Slottet selv tar kontakt med.

Postlister er en svært viktig kilde for norske journalister, som bruker dem for å følge med på hva som skjer i offentlige etater og institusjoner.

— Egentlig er det en helt absurd situasjon. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke pressefolk engasjerer seg sterkere i denne saken. Under slike forhold er det ikke mulig å drive meningsfull og kritisk hoffjournalistikk i dette landet, sier Carl-Erik Grimstad som er medieviter og tidligere ansatt i kongens stab.

Han er en av få som deltar i den offentlige debatten om kongehuset i Norge. Grimstad mener det er naturlig, men problematisk, at institusjoner med informasjonsmonopol prøver å styre pressen.

— Slottet har en innebygget trang til å dirigere og fjernstyre journalistikken. Slottet besitter en rekke maktmidler som eksklusive intervjuer og invitasjoner. Journalister som jobber med dette stoffet er avhengige av å ha et godt forhold til Slottet. Det vet informasjonssjefen og vedkommende vil jo naturlig nok alltid bruke denne makten, sier Grimstad.

Svartelistet

I mange år har medieviteren hatt tett kontakt med journalister som har jobbet med kongestoff. Ifølge Grimstad har mange av dem blitt svartelistet av Slottet i kortere eller lengre perioder fordi de ikke har villet gjøre som Slottet ønsket i forbindelse med pressedekning. Dette skal for eksempel ha medført at de ikke har fått eksklusive avtaler eller blitt invitert med på viktige hendelser.

— Dette gjelder journalister fra samtlige av de store riksmediene, bortsett fra NRK, og er blitt fortalt meg i fortrolighet. Ingen ønsker å stå frem med slike historier og det er jo i seg selv ganske problematisk, sier han.

Grimstad understreker at åpenhet i kongehuset er svært viktig.

— Mange bruker et er-det-så-farlig-da argument. Men både politisk og prinsipielt er det av stor betydning. Hva vet vi for eksempel om hva kronprinsparet driver med når de er på årsmøtet til Verdens økonomiske forum i Davos, og hvorfor fikk ingen vite om Mette-Marits surrogatireise til India før en journalist tilfeldigvis snublet over henne, spør han.

BTMagasinet har vært i kontakt med en rekke journalister som enten har jobbet eller fremdeles jobber med kongestoff i norsk presse. De beskriver hvordan Slottet stadig presser på for å få mest mulig kontroll over det som skal publiseres og bevisst bruker denne makten. Det gjør jobben som journalist svært krevende.

Jeg satt igjen med en ekkel følelse av at Slottet ville ha kontroll på meg. Anonym journalist

En forteller om det hun opplever er hersketeknikk fra Slottet sin side.

— Jeg satt igjen med en ekkel følelse av at Slottet ville ha kontroll på meg som journalist. Hvis jeg skrev kritiske saker, tenkte jeg ofte på hvordan jeg ville bli straffet for det i etterkant, selv om det er vanskelig å dokumentere en slik praksis. Etter hvert ønsket jeg å ha mindre kontakt med informasjonsavdelingen fordi det var så ubehagelig. Jeg opplevde at de drev med en form for hersketeknikk og kunne føle meg veldig liten, sier journalisten som ikke ønsker å stå frem med navnet sitt.

Store endringer

I 1986 da NTB-journalist Wibecke Lie begynte å jobbe med kongestoff, fantes det ingen informasjonsavdeling på Slottet i det hele tatt. Det var også krevende å få greie på statsbesøk og andre arrangementer i god tid, slik at redaksjonene kunne planlegge hva de ønsket å dekke.

— Etter hvert ble informasjonsflyten bedre, slik at det var lettere å planlegge reiser og andre arrangementer. I dag har jo Slottet en helt annen og profesjonell informasjonshåndtering. De har gjennomført store endringer i løpet av disse årene, konstaterer hun.

Lie viser blant annet til årsberetningen som gjør rede for kongehusets økonomi, deres offisielle virke og arbeid. Her står det blant annet hva de bruker den offisielle delen av apanasjen til. Det private delen er ikke offentlig.

— Mange snakker om at de kongelige bruker våre skattepenger og at hele pengebruken deres derfor skal være offentlig. Men alle ansatte i stat og kommune, inkludert våre politikere, blir jo lønnet av skattepenger, og ingen vil vel finne på å legge seg borti hvordan de disponerer sine penger. Derfor mener jeg det blir like meningsløst å forlange at kongefamilien skal gjøre rede for hva de bruker til mat, klær og ferier, sier Lie.

«Må regne med oppmerksomhet»

Standpunkt i verdisaker som rasisme og fattigdom, og økt samfunnsengasjement i kongefamilien gjør at de må tåle et tettere og mer kritisk søkelys enn de ellers ville gjort. Det mener Per Egdar Kokkvold i Norsk Presseforbund.

— Kongehuset er avhengige av presseomtale. Uten det vil hele systemet forvitre og dø ut. Selv ønsker de selvfølgelig bare den positive og glade omtalen, og det får de stort sett også. De slåss ikke om oppmerksomhet og dagsorden. Men hvis kongehuset velger å delta i samfunnsdebatten som aktører og mene noe fremfor å stå utenfor, må de regne med krav om mer offentlighet, sier Kokkvold.

Han vil ikke ta stilling i tvisten mellom Slottet og Se og Hør, fordi saken kan ende i PFU, men han er klar på at medlemmer av kongefamilien må regne med oppmerksomhet når de ferdes i det offentlige rom.

— Her vil diskusjonen handle om i hvilken grad stranden de ble fotografert på er offentlig eller ikke. Vi snakker om Norges mest offentlige familie. Noen benekter dette fordi de har arvet sine posisjoner, men det holder ikke, understreker Kokkvold.

Stor respekt

Tradisjonelt har norsk presse hatt stor respekt for kongehuset. Når tilgangen til stoffet samtidig er begrenset, har det resultert i lite kritisk journalistikk. Ifølge Kokkvold er norske journalister også mer positive til kongefamilien enn sine svenske kolleger.

— Krigen kommer inn som et moment her. Den norske kongefamilien fikk en svært sterk posisjon ved å ta avstand fra nazistene. Svenskekongen gjorde ikke det samme. Jeg tror at respekten bidrar til at det blir mindre kritisk journalistikk, sier Kokkvold.

Han mener spesialavtaler med kongehuset i enkelte tilfeller kan være et presseetisk problem.

— I utgangspunktet skal man ikke inngå avtaler som gir kilden en overdrevet kontroll med et intervju. Ingen intervjuobjekter skal kunne gripe inn i redaksjonelle vurderinger. Å rette opp faktafeil er selvsagt helt i orden, men man kan ikke kreve å endre formuleringer fordi man ikke liker dem. Dette må også kongefamilien bli utfordret på, sier han.

LES SLOTTETS SVAR:

Diskuter saken under:

EKSKLUSIV FERIE: Slottet vurderer å saksøke Se og Hør etter at de brukte paparazzibilder av kronprinsfamilien i Karibia. - Vi mener at bildene har allmenn og offentlig interesse, fordi kongefamilien er Norges mest offentlige familie og bildene er tatt på et offentlig sted, sier sjefredaktør Ellen Arnstad. Hun understreker at det er lange tradisjoner for å fotografere de kongelige på offentlig sted, selv uten samtykke.
LITE INNBLIKK: - Sannheten er at vi aner ganske lite om kongefamilien, utover at vi får innblikk i offisielle oppdrag og være med på prinsessens første skoledag, sier sjefredaktør Lars Helle i Stavanger Aftenblad.
ARKIVFOTO: Stian Lysberg Solum, SCANPIX
SURUGATREISE: - Hvorfor fikk ingen vite om Mette-Marits surrogatireise til India før en journalist tilfeldigvis snublet over henne, spør Carl-Erik Grimstad. Han er en av få som reiser offentlig debatt om de kongeliges private engasjementer. Bildet er fra en av Mette-Marits offisielle reiser til India, til Jaipur i 2006.
ARKIVFOTO: Lise Åserud, SCANPIX