Det er 19 år siden siste fyrvokteren forlot den 30 mål store holmen åtte kilometer nordvest for Fedje. Gjermund har tatt i bruk igjen fyrvokterboligen og leier den ut til turister uten vannskrekk og hentesveis. Men han kan ikke garantere når han kan hente dem igjen. Det er det mektigere krefter over han som avgjør.

I over hundre år har det vært liv her ute i stormen. Hver dag med bare hav og en øredøvende lyd av vind og bølger. Vi snakker ikke om flau bris. På Holmengrå er det bare en håndfull dager i året du kan risikere å strekke ryggen utendørs uten å bli blåst på havet.

I 30-årene var holmen rene landsbyen. Da bodde fyrvokter, betjent og assistent med sine familier her ute. Et slags miniatyr av dagens Fedje med husdyr innendørs og høns og kaniner som beveget seg fritt ute. En eneste bølge utryddet imidlertid alle 60 kaninene, og hønsene blåste jevnlig på havet.

Senere dro unger og kjerringer til lands og det ble mer ungkarstilværelse på holmen.

Ikkje kvinnfolkpreik

Men det ble ikke mer drittpreik av den grunn. Siste fyrvokteren påstod hardnakket at de ikke engang snakket om kvinnfolk.

— Nei, de var for travelt opptatt med de daglige gjøremål. Gjermund siterer her den siste fyrvokteren fra boken «Folk i Nordhordland».

— Travelt og travelt. Da seie eg òg da, når eg veit eg ska' ned med bosspannet om tirsdagjen ...

— Men å tru på at dei ikkje snakte om ...

— At slekt går an eit minutt elle' to hvis du e' hefta med andre ting e' grætt ...

— Men i dagavis. Ja, åravis.

Bjørn blir helt fjern.

Gjermund har kokt kaffe i fyrvokterboligen og funnet et stykke svaberg som nordavinden ikke får helt taket på.

Ute i sjøen bare ti meter fra land stikker en nysgjerrig sel hodet opp. Glatt i skallen, med store, åpne øyne og litt virrende med hodet, minner han absolutt om Dagfinn Lyngbø. Han får liksom bare spurt: «Ke det går i?». Så dukker den igjen.

Brynestad ville kjøpe

For Gjermund er ikke livet i havet et stand up-show. Økonomisk er det blodig alvor. Hele døgnet er stappfullt med sterke opplevelser og ting som aldri har vært planlagt.

Slik har det vært i snart ti år. Faren Sveinung er tinnsmed og var på midten av 90-tallet på jakt etter nye produksjonslokaler. Atle Brynestad ville kjøpe og distribuere lysestakene, smykkene, drammeglassene og alle de andre flotte gaveartiklene Sveinung lager. Det krevde mer tinnstøping og flere ansatte.

På Nesodden var de ikke interessert i bedrifter som lager noe. Det blir fort litt griseri med sånt. Og så tar ikke produksjonslokaler seg særlig pent ut mellom villaer og dekorerte hager.

Dermed dro dynastiet Havstad på jakt etter nytt sted å være.

Heller Thailand

Etter en visningsrunde i et ubegripelig kjedelig terreng inne i Østfold eller der omkring, stanset far Sveinung opp, så seg rundt, og spurte seg selv. Hvis vi først skal flytte, hvorfor da ikke dra til et sted hvor det faktisk er pent å bo?

Naturlig nok havnet de da på Fedje. Her kjente de ikke en sjel, men Rieber & Søn hadde nettopp lagt ned en sardinfabrikk her. Og inn i den tomme fabrikken tok Sveinung med seg hele storfamilien og intet mindre enn seks-syv ansatte.

Men alle eventyr har sine skurker. Atle Brynestad våknet en morgen og fant ut at, søren også, jeg kjøper heller gaveartiklene fra Thailand.

Omtrent samtidig på Fedje holdt de flotte rorbuene og restauranten ute på Kræmmerholmen på å gå konkurs. Dobbelt ille for Havstad, som var i gang med å selge gaveartikler til alle fremmede som rak i land der ute.

Dynastiet overtok derfor driften av hele Kræmmerholmen. Og gründerfamilien er faktisk i ferd med å skape et reiselivsimperium i havet, der de stadig setter i gang nye ting. Å klare å bli så populære på Fedje med østlandsdialekt, krever uvanlig talent.

Tinnsoldatane

— Dei kalla dekå berre før tinnsoldatane her ute, har Bjørn hørt.

Gjermund gliser. Han studerte egentlig offentlig administrasjon på universitetet og tenkte han kunne hjelpe de fattige rundt om i verden gjennom en jobb i diplomatiet. Altså å kombinere gode ønsker med et behagelig liv. I stedet er han blitt arbeidende styreformann med døgnåpent i det nye tinn- og reiselivskonglomeratet. Kona Kristin er daglig leder og styrer pengene.

— Visste dere forresten at steinen vi sitter på her på Holmengrå, er konglomerat og nokså sjelden her i Hordaland, sier Gjermund.

- Ikkje alle ...

For min del har jeg hørt at hele Holmengrå er en eneste stor stein som rugger på seg når været er på det aller verste. Nede i dypet rundt holmen ligger rene fjellkjeden. Den skapte mye trøbbel da Hydro skulle legge sin oljerørledning fra Trollfeltet og inn Fensfjorden til Mongstad.

Motvind og solide bølger gjorde oss kliss våt på vei ut til holmen. Bjørn var vettskremt, men trøstet seg sjøl med at:

— Ja, ja. Da e' kje alle so vert 53 år.

På Holmengrå sørger verdens sterkeste føn for å blåse klær og flere meter med hår tørt på null komma niks.

- Da smaka ikkje veraballa

Gjermund vil gjerne ha oss som faste turistattraksjoner her ute. Senja-trollet ser jo godmodig og velfrisert ut i forhold til oss, mener han.

— Trur du ikkje dei snakte som havfrue ein gong. Da e' jo nesten fisk.

Bjørn fatter fremdeles ikke hva fyrvokterne hadde å snakke om ...

Vinden har trukket pusten litt, og vi får den i ryggen på vei tilbake til Fedje. Gjermund har lovet hvalkjøtt på Kræmmerholmen. Fra barndommen husker jeg at det smakte tran.

— Nei, nei. Kvalkjøt smaka ikkje kvalkjøt lenger. Da e' nett so' med veraballa. Da smaka heller ikkje veraballa lenger, trøster Bjørn.

En svensk kokk, som sikkert ikke har sett større fisk enn ansjos før, fikk hvalbiffen til å smake bedre enn prim. Noe bedre enn prim finnes ikke på fastlandet.

Gjermund er stappmett og blir da gjerne litt filosofisk.

— Den største forskjellen på Fedje og Nesodden er at vi her lever mye mer urbant.

— Urbant her???

— Ja. Her har vi gåavstand til restaurant, pub, skole, butikk og svømmebasseng, som alle på Fedje har egen nøkkel til. Fedje er slett ikke grissgrent. Det er en landsby ute i havet.