TINA HELEN AASENtina.aasen@bt.no

Lørdagens silregn har sluppet taket. Formiddagen har begynt å skinne. Fire gamle militærgutter marsjerer i takt, med sterke grep om hver sitt håndtak på båren. Kommandøren myser ut i luften, hendene har ingenting annet å holde seg i enn hverandre. Bjørn stoler på sine beste kamerater. Stien krongler seg oppover. Men mennene snubler ikke, de har gått her før.

Vet ikke hvor lenge han får leve Bjørn Brekke (54), kommandøren i Sjøforsvaret lider av sykdommen ALS (Amyotrofisk Lateral Sklerose). Den dødelige sykdommen gjør at musklene svinner hen. Bjørn kan ikke si hvor lenge han får leve. Benene svikter, og armene er svake. Likevel skal han gjennomføre turen til Briksdalsbreen i Nordfjord. Til dalen han og konen har døpt Vakkerdalen.

Bjørns slitne blå caps forteller nok om hvor aktiv den tidligere fjellklatreren har vært. Capsen er dekket av buttons fra ulike strabasiøse turer. Han har klatret sin siste stein, men nekter å gi slipp på opplevelsen.

Beste venner Med seg har paret åtte av sine aller beste venner. Tre av de fire kameratene traff Bjørn på Sjøkrigsskolen i 1966. Siden har de holdt sammen.

— Jeg sa til Bergens Tidende for noen uker siden at jeg så på det siste året som en klatretur. Det viktigste er å ha nok tau og utstyr til å komme seg trygt opp og ned igjen. Ole fortalte senere at han følte seg som en av sikringene på denne turen. Han har rett. Vennene er sikringen jeg trenger. Bjørn Brekke har sagt det som kan sies om hans og Tones venner. Om han henger ut for kanten av stupet holder de ham fast. Slipper ikke taket.

Sjampanje og tårer Første etappe kjøres med hest og vogn. Så bærer det inn i dalen med kommandøren på sykebåre. De synger og marsjerer, tar jevnlig en pust i bakken. Vel fremme finner de en rund flat stein. Et perfekt spisebord. Bjørns båre står vendt mot breen.

Tone sitter på huk ved båren, ved sin turkamerat gjennom alle år. Rundt dem svinser de andre, ler og vitser. Seks ganger har de krysset breen sammen. Tone tørker ektemannens kinn. Tørker sine egne. Ler gjennom tårene. De andre vil spise og sprette sjampagnen. De har mye å feire.

— Herlig. Ett eneste ord beskriver Bjørns følelser når han studerer det spesielle lyset som danser i breen. De bratte, grågrønne fjellsidene.

— Jeg har gått på alle disse fjelltoppene. Nå ser jeg dem liggende. Jeg kan ikke si om det er siste gangen jeg ser dem, men det kan godt være.

Solskinn i regnet - Vi kjører på til det butter imot, og så snur vi. Bjørn har et jevnt godt humør. Selv om det er traurig iblant, varer det aldri lenge. Han ser solskinn overalt selv om det regner, sier Tone.

Venninnen Tone Bull har vokst opp med Bjørn. Hun forteller om den håpløse Brekke og hans trang til å se solen. Om en fyr som forlangte at vennene skulle flytte teltet sitt på breen fordi han skulle se solnedgangen. Han fikk ikke viljen sin, men flyttet sitt eget telt.

— Bjørns sykdom har ikke forandret noe for vennegjengen. Det eneste er at vi tilbringer mer tid sammen enn før, sier Tone Bull.

Vel nede er det slutt på godværet. Regndråpene ventet til følget nådde Briksdal Kafi. Nå spiller det ingen rolle.

Nye reisemål - Turen ble som jeg hadde håpet. Bare enda bedre. Disse menneskene herja, vi er en fin gjeng, sier Bjørn. Tone legger til:

— Vi har nådd et mål. Vi klarte å komme tilbake til noe vi er glade i. Takket være våre beste venner. Men vi gir oss ikke her. Vi legger nye planer, nye reisemål og ser langt fremover.