1. Mindre enn tre prosent av helseressursene går til forebygging. Bør denne andelen økes på bekostning av livsforlengende behandling?

2. Er det riktig å bruke store ressurser på medikament og behandling som kan gi noen ukers ekstra levetid?

3. Hva vil du prioritere å bruke mer penger på, og mindre penger på, i helsesektoren?

4. Stortinget har delegert prioriteringsmyndighet til fagfolkene i sykehusene. Hva synes du om at politikerne går inn i enkeltsaker for å overprøve faglige avgjørelser?

Per Arne Olsen, Frp:

1. Det er langt større ressurser som går til forebygging hvis en tar med penger som brukes i kommuner og fylker til skolevesen, opplysningsvirksomhet, kultur, idrett osv. FrP vil omprioritere innenfor den totale rammen slik at forebyggende virksomhet kan styrkes uten at dette settes opp mot livsforlengende behandling. I tillegg til dette har vi foreslått en betydelig økning på rehabiliteringsfeltet i statsbudsjettet og i revidert. Blant annet ønsker vi å ta i bruk den ledige kapasitet som finnes i det private/ideelle. Doble kapasiteten for rehabiliteringsreiser mm

2. FrP mener at hver pasient har rett til å få behandling, lindring og trøst ut fra sitt eget sykdomsbilde.

3. FrP vil bruke mer penger på: Å få ned ventelistene samt eldreomsorg, rus, og psykiatri og selvfølgelig forebyggende. Mindre på: Byråkrati. FrP vil effektivisere helsevesenet og etablere helhetlige behandlingskjeder samt å ha et finansieringssystem som stimulerer til økt behandling og på den måten få folk ut av Nav system og tilbake til samfunnet.

4. FrP mener at det i utgangspunktet er fagfolkene som skal foreta de medisinske prioriteringene. En forutsetning er at fagfolkene overholder sin veiledningsplikt, og gir pasienten mulighet for å få vurdert sitt tilfelle på ny uavhengig basis ("second opinion").

Min erfaring er at de enkeltsakene som dukker opp i medie ofte kjennetegnes nettopp av at disse rettighetene ikke er oppfylt.

Geir Ketil Hansen, SV:

1. Jeg ønsker å bruke mer på forebygging. Jeg vil prioritere livsforlengende behandling dersom det virker og gir håp. Dersom det kan konstateres at livsforlengende behandling ikke vil virke vil jeg prioritere ressurser på god pleie og omsorg i siste fase av livet. Da kan mer ressurser brukes på forebygging.

2. Det er jeg kritisk til og forutsetter at det ikke gjøres.

3. Jeg prioriterer mer ressursertil forebygging og kommunehelsetjenestenfordi vi vet at svært mange av våre sykdommer er livsstilsrelatertog kan forebygges.Det er ikke snakk om å bruke mindre penger på noe, men veksten innenforspesialisthelsetjenesten kan begrenses på sikt dersom vi lykkes med god og effektiv forebygging.

4. Nei. Politikerne har ikke forutsetning til å avgjøre enkeltsaker.

Kari Kjos Kjønaas, Frp:

1. Det å gi alle gode og trygge oppvekstmuligheter som gir den enkelte mulighet til å leve et «normalt» liv, er en av de aller viktigste forebyggingstiltak som vi kan gjøre. Derfor mener jeg at forebygging samlet for samfunnet er mye høyere, og burde vært enda høyere. De fleste kommunepolitikere vet dette og ønsker å gjøre noe med det, men pengene strekker ikke til og de vet de velger bort noe for å spare summer nå, som vil gi større utgifter i ettertid. Et større fokus på helhet og frem i tid vil på sikt gi store innsparinger. Det er derfor ikke nødvendig at dette går på bekostning av livsforlengende behandling.

2. Dersom dette er et sterkt ønske fra pasienten selv, så mener jeg dette er riktig, både av hensyn til pasienten selv, men også for de pårørende.

3. Jeg ønsker ikke å prioritere ned noe, men bruke den samlede ressursen mer riktig i et helhetlig perspektiv. Å utbetale sykepenger i månedsvis mens man venter på behandling, er sløsing av penger. For lite eller for sent med rehabilitering, medfører økt utbetaling av arbeidsavklaringspenger og større risiko for å aldri komme tilbake i jobb. Hver eneste en som kan unngå uføretrygd, gir enorme besparelser over tid. Stadig møter jeg på folk som sier de kunne stått i jobb om de fikk for eksempel jevnlig fysioterapi. Rusmisbrukere som aldri blir fulgt "helt inn til mål", gir nye behandlingsopplegg gang på gang, mens foreldrene går sykmeldt. De er syke av engstelse. Mer innsats og riktig innsats til riktig tid vil gi økte utgifter et sted i budsjettet, men vil på sikt gi store besparelser andre steder på budsjettet. Dette betyr at vi må slutte å flytte papir og vi må slutte å krangle om hvem som skal ta regningen. Ting må henge sammen og det gjør det ikke i dag. Viktigste områder å løfte, er eldreomsorg, psykiatri og rus.

4. Enkeltsaker er kjempeviktige fordi de synliggjør «galskapen» i systemet. Det viser også at bevilgningene ikke står i samsvar med signalene som gis. Dette er feigt. Også regjeringen burde, slik som lokalpolitikere må gjøre, si ærlig hva som skal prioriteres ned dersom de bevilgede pengene ikke strekker til. I dag opplever vi at helseministeren i enhver sammenheng sier at «dette er viktig for regjeringen og dette vil vi satse på eller dette vil vi prioritere», men man kan ikke si det om absolutt alt og samtidig bevilge for lite penger.

Laila Dåvøy, KrF:

1.Innsatsen i forebygging bør minst dobles, men ikke direkte satt opp mot ett annet område. Jeg er overbevist om at dersom vi hadde prioritert forebygging, habilitering og rehabilitering høyere, hadde vi hatt langt flere med funksjonshemninger og kronisk syke i arbeid i stedet for på trygd. Dette vil kunne redusere kostnader for sykehusene kontra utgifter til senere dyr behandling, for eks operasjoner.

2. Hvert enkelt tilfelle må vurderes spesielt. Vi mangler mye på å gi god lindrende behandling ved livets slutt, og vi er ikke i vårt helsevesen flinke nok til å informere og opplyse pasienter om alternativene, slik at de kan foreta informerte valg. Jeg har eksempel fra min egen nære familie, der en kreftsyk pasient valgte å avstå fra cellegiftbehandling som ville gitt ham et par måneder lengre levetid, dog med betydelige plager. Alternativet var god smertelindring og åpen sykehusretur det halvåret som man antok han kunne leve. Dette ble for ham og familien etgodt valg og mange gode dager, ogsåi erkjennelsen avat det gikk mot slutten.

3. Vi må prioritere bedre forebygging, habilitering, rehabilitering, syke eldre, rusavhengige, psykisk syke. Vi har for mange grupper som ikke gis en helhetlig, langsiktig behandling. For eksempel gis rusavhengige avrusning, men må på venteliste for videre behandling. Langtidsbehandling for rusavhengige er kortet ned, mange er blitt «svingdørspasienter» i stedet. Dette er ineffektivt, og er fordyrende. Nye medikamenter, riktignok dyre, kan likevel bli samfunnsøkonomisk billigere å gi til kronisk syke, som da kan klare å være yrkesaktive, problemet er at utgifter og inntekter ikke ses i sammenheng og føres over forskjellige etater.

En offensiv innsats på forebygging, habilitering og rehabilitering vil svare seg økonomisk men også gi bedre livskvalitet. I tillegg er forskning viktig, men vi må også kunne ta i bruk resultater fra andre land, Norge behøver ikke gjenta alt som er gjort av utenlandsk forskning.

Tidligere prioriteringsutredninger har vært gode, men burde følges opp i større grad. Bla var det der foreslått lavere prioritet på f eks tiltak knyttet til barnløshet, f eks kunstig befruktning. KrF stemte imot den nye ekteskapsloven som i stedet utvidet dette tilbudet. KrF stemte mot endringer i bioteknologiloven, dvs. vi var uenig i forskning på befruktet egg, preimplantasjonsdiagnostikk, og donorbarn, alt dette er igangsatt nå. Vi mener også at kronisk syke og grupper med store sykdomsutgifter skal fritas for egenandel mot at vi som stort sett er friske betaler mer.

De regionale helseforetakene er blitt gigantiske byråkratier, med mange dyrt betalte direktører. De bør nå avvikles til fordel for større lokal selvstendighet, og bedre nasjonal overordnet politisk styring. Dette vil gi mer midler til direkte pasientbehandling.

4. Som politikere må vi være villig til å prioritere bedre. Vi må dessuten måle resultater ut fra kvalitet, i dag har vi områder der kvantitetsmåling er det viktigste målet. Det må være fagfolkene som sammen med den syke skal ta faglige avgjørelser der og da. Men dette krever at vi som politikere har gitt klare og likeverdige rammer og muligheter til hele helsesektoren. Som politikere kan vi ikke gå inn og overprøve direkte faglige avgjørelser, men vi må ha muligheten til å spørre og undersøke når vi får meldinger om at feil begås, pasientrettigheter brytes, at det gis ulik behandling ved ikke sykehus etc. Som ombudsmenn for enkeltmennesker har vi også et ansvar for å lytte til dem og ta alvorlig deres opplevelser med helsevesenet.

Tove Karoline Knutsen (A), på vegne av hele helsefraksjonen i partiet:

1. Det må satses sterkere på forebygging i det fremtidige helsevesen — både på primær- og sekundærforebygging. Dette er også helt i tråd med Samhandlingsmeldingen som ble vedtatt i Stortinget i vår. Dette betyr ikke nødvendigvis at ressursene til forebygging må tas fra livsforlengende behandling; det er mer nærliggende å se sammenheng mellom god forebygging og mulighet for ressursbesparelse i helsevesenet generelt, ved at folk kan unngå å bli syke.

2. Det kan klart være tilfeller der det er riktig å bruke betydelige ressurser på livsforlengende behandling. Men et viktig poeng som helsedirektøren trakk frem i debatten tidligere i år og som i høyeste grad er relevant, er om slik behandling skal gis eldre mennesker som er alvorlig syke og som har levd et langt liv. Her må vi i fremtiden vurdere hvilken behandling som er best for slike pasienter, snarere enn å fokusere på økonomi. Nøkkelen her må være å gi bedre palliativ pleie, med smertelindrende behandling og god omsorg både for den syke og for pårørende, slik at mennesker kan oppleve livets siste fase i ro og verdighet - sammen med sine nærmeste.

3. Den rød-grønne regjeringen vil fortsatt øke bevilgningene til helsevesenet. Denne økningen må i større grad enn nå gå til forebygging og tidlig intervensjon, til helsehjelp nær der folk bor, til god og tilpasset rehabilitering, til kronikere og til store pasientgrupper f.eks. innen rus og psykiatri. Også den store gruppen eldre som etter hvert kommer, vil kreve betydelige ressurser. Dette er også hovedretningen som skisseres i Samhandlingsreformen.

4. Første påstand gir vel ikke en helt riktig beskrivelse . Stortinget gir klare prioriteringer på et overordnet plan gjennom budsjettprosessene, som Helse- og omsorgsdepartementet så bringer helseforetakene gjennom tildelingsdokumenter og styringsdialog. Det er også slik at midler kan øremerkes til spesielle satsinger. Det er derfor etter vår mening problematisk ut fra en generell betraktning når politikerne går direkte inn i enkeltsaker i etterkant, for derigjennom å overprøve vurderinger som er gjort av faglige instanser.

Det kan imidlertid forekomme at enkeltsaker representerer et klart brudd med overordnet politikk, og at det derfor er nødvendig å håndtere dette politisk - og politikere må alltid lytte til enkeltmenneskers opplevelse av helsevesenet. Men generelt bør man søke å ha en god og ryddig funksjonsfordeling mellom politikken og fagmiljøene, selv om grensene ikke alltid kan være sylskarpe.

Jon Jæger Gåsvatn, Frp:

1. Tre prosent er ikke et samfunnsøkonomisk korrekt tall. Det er langt større ressurser som går til forebygging hvis en tar med penger som brukes i kommuner og fylker til skolevesen, opplysningsvirksomhet, kultur, idrett osv. FrP vil omprioritere innenfor den totale rammen slik at forebyggende virksomhet kan styrkes uten at dette settes opp mot livsforlengende behandling.

2. FrP mener at hver pasient har rett til å få behandling, lindring og trøst ut fra sitt eget sykdomsbilde. Derfor kan det være riktig å bruke ressurser på medikament og behandling selv om prognosen er dårlig. Det er viktig også å understreke at forventet levetid ikke er en absolutt som legestanden styrer.

3. FrP vil bruke mer penger på: Eldreomsorg, rus, og psykiatri. Mindre på: Byråkrati. FrP vil effektivisere helsevesenet og etablere helhetlige behandlingskjeder samt å ha et finansieringssystem som stimulerer til økt behandling.

4. FrP mener at det i utgangspunktet er fagfolkene som skal foreta de medisinske prioriteringene. En forutsetning er at fagfolkene overholder sin veiledningsplikt, og gir pasienten mulighet for å få vurdert sitt tilfelle på ny uavhengig basis («second opinion»). Erfaringsmessig er de fleste sakene som politikerne griper inn i, de som når media og hvor behandler/behandlingsenheten ikke har opptrådt i tråd med Stortingets intensjoner og hvor den enkelte pasient føler seg «overkjørt», glemt av systemet eller ikke har mottatt sin rettighetsfestede helsehjelp.

Bent Høie, Høyre, på vegne av Høyres helsefraksjon:

1. Ja, men ikke slik at en kutter i livsforlengende behandling samme året som en bruker mer penger på forebygging. Forebygging tar tid, så en må bygge opp forebyggende aktivitet, slik at en reduserer behovet for behandling. Så må en bruke helsekronene der det er dokumentert effekt. Det meste i samfunnet kan defineres som forebyggende helse, men det er ikke alt som er dokumentert gir effekt.

2. Det er helt avhengig av situasjonen. Det er ikke riktig i en så klart definert situasjon som kanskje ligger i spørsmålet, men i de fleste tilfellene er situasjonen som helsepersonellet som prioriterer i den sammenhengen etter prioriteringsforskriften mye mer uoversiktlig og komplisert.

3. Vi må bruke mer penger på behandling av rusmiddelavhengige, og rehabilitering. Så må vi bruke mindre penger på unødvendig byråkrati, dyre organisatoriske løsninger og oppgaver som ikke dreier seg om behandling av sykdom. Så må vi bruke pengene på riktig nivå, slik at vi får mest helse igjen for kronene.

4. Det er ikke riktig. Men enkeltsakene illustrerer hvordan det politisk vedtatte prioriteringssystemet fungerer. Derfor er det riktig å bruke enkeltsaker for å illustrerer hvordan politikken virker. Helse er politikk og vi som er folkevalgte kan ikke gjemme oss bak systemene og helseforetakene for å unngå å ta ansvar for den overordnede politikken. Det er bare deler av prioriteringsmyndigheten som er overlatt til fagfolk. En stor del av prioriteringen er fortsatt et politisk ansvar.

Kjersti Toppe, Sp:

1. Ja, midler til forebygging bør økes. Veksten må komme her. Andre områder må da få mindre vekst. Når det gjelder livsforlengende behandling må denne vurderes opp mot prognose. Så vil jeg si at det er feil å tro at forebygging kun skjer på helsebudsjetter. Like viktig og kanskje viktigere er jo den forebygging som skjer i skoler, barnehager og på samferdselssektor. Jeg tenker på fysisk aktivitet, kosthold (gratis frukt og grønt), gang og sykkelveier.

2. Nei, det synes generelt sett ikke være rett. Det viktigste i denne fasen er å sikre god og verdig pleie/smertebehandling.

3. Jeg vil bruke mer penger på kommunehelsetjenesten og mindre på sykehus. Det sier seg selv at veksten vi har hatt i sykehussektoren ikke kan fortsette. Et uttrykk er å si at sykehusene i fremtiden skal få «mindre mer». Dette ligger og som en premiss for Samhandlingsreformen. Mer skal gå til forebygging og til styrking av kommunehelsetjenesten. Begge steder må rus og psykiatri fremdeles prioriteres. Så tror jeg det på alle felt er mulig å lage klarere grenser på hva som er en offentlig oppgave, for eksempel opp mot kosmetiske inngrep. Senterpartiet mener jo det er penger å spare til pasientbehandling ved å omlegge sykehusorganiseringen, kutte helsebyråkratiet og gå vekk fra foretaksmodellen - slik de har gjort i Skottland.

4. Generelt sett mener jeg det ikke er riktig. Med mange utspill om enkeltsaker bidrar vi til en motsatt prioriteringsdebatt, vi kan skape inntrykk av at det ikke er den ting helsevesenet ikke kan ordne. Så vil jeg presisere at det ikke er helt rett slik spørsmålet er stilt. Vi har ikke overlatt hele prioriteringen til fagfolk. Psykiatrisatsingen var jo politisk prioritert der vi sa at veksten innen psykiatri SKAL være større enn veksten til somatiske sykdommer. Så har også en ombudsrolle, valgt av folket, og må som politikere alltid høre på og ta opp enkeltsaker. Som oftest representerer de også a andre grupper og da mener jeg det er rett å ta dette opp. Men å gå inn politisk i rene enkeltsaker opp mot fagfolk er en uting.

Kommentarer til politikerne? Debattfeltet er åpent!