Den industrielle revolusjon har hevet levestandarden for store deler av verdens befolkning. Men med det moderne samfunnet følger en lang rekke kjemiske stoffer. Mange med nyttige egenskaper, men også med mulig skadelige virkninger på mennesker og natur.

Etter hvert som vi forstår hvordan kjemikaliene påvirker omgivelsene, legges det stadig til nye navn på listen over uheldige miljøgifter. Dette er stoffer vi mennesker er eksponert for daglig — gjennom maten vi spiser og luften vi puster inn.

I tillegg er det ingredienser og tilsetningsstoffer i husholdnings- og pleieprodukter som kommer i kontakt med huden vår.

Lagres i kroppen

Mange kjemikalier er ekstremt motstandsdyktige mot nedbrytning. Såkalte «persistente organiske miljøgifter» (POP-ene) kan lagres i menneskekroppen – fra vi ligger i mors liv og livet ut.

Vi får stoffene i oss gjennom morsmelk, mat og fysisk berøring av ulike gjenstander.

Andre stoffer som «bisfenol A» og «ftalater» er tilsetningsstoffer i plast. Når plasten kommer i berøring med mat, kan stoffene lekke over i maten.

Bisfenol A er ett av stoffene den kjemiske industrien produserer mest av. Verdensmarkedet forventes å nå seks millioner tonn før 2015. Både organiske miljøgifter og bisfenol A er funnet i mer enn 80 prosent av USAs befolkning.

Advarsler mot fet fisk

Matvarer inneholder ulike blandinger av miljøgifter, men som forbrukere får vi lite informasjon om hva maten vi spiser egentlig inneholder.

Blant matproduktene er det spesielt fet fisk som inneholder de høyeste nivåene av persistente organiske miljøgifter.

I noen områder er nivåene så høye at myndighetene har innført kostholdsråd og omsetningsforbud. Dette gjelder for eksempel Byfjorden i Bergen og i Hardangerfjorden.

Men også i matprodukter som vi finner i disken på butikken, er det nivåer av disse miljøgiftene som kan gi grunn til bekymring.

Oppdaget hos alligatorer

På begynnelsen av 1990-tallet ble det oppdaget kjønnsforstyrrelser hos alligatorer i USA og hos fisk i elver i Europa. I enkelte land, blant annet Danmark, var dessuten sædkvaliteten hos menn faretruende dårlig.

Oppmerksomheten ble rettet mot miljøgiftenes evne til å påvirke menneskets forplantningsevne. Nye begreper som "hormonforstyrrende stoffer" og "østrogene forbindelser" dukket opp.

På 2000-tallet drøftet vitenskapen nye fenomener: "Metabolismeforstyrrende stoffer" og "obesogene forbindelser". Vi tror nå at disse stoffene kan være medvirkende til epidemien av stoffskiftesykdommer i vestlige land.

Flere får diabetes

Siden 2006 har flere befolkningsstudier vist sammenheng mellom nivået av miljøgifter i blodprøver og forekomst av diabetes. For eksempel var risikoen for diabetes hele 38 ganger høyere hos amerikanere med høye nivåer av miljøgifter.

I Finland er det vist sammenheng mellom forekomst av type 2 diabetes hos finner født mellom 1934 og 1944, og organiske miljøgifter. Den viktigste kilden til miljøgiftene var fet fisk som laks og sild fra Østersjøen, der nivåene av PCB og DDT har vært svært høye.

Nylig viste en svensk studie at organiske miljøgifter i blodet kunne anslå risiko for type 2 diabetes hos eldre.

Amerikanske studier viser at forekomsten av diabetes og fedme har sterk sammenheng med produksjonen av kjemiske stoffer gjennom de siste 50 årene. Noen kjemikalier, som bisfenol A, kan knyttes til metabolske lidelser og overvekt hos både barn og voksne.

Studier med forsøksdyr og celler peker i samme retning. På cellenivå viser flere kjemiske stoffer evne til å forstyrre insulinets virkning og påvirke glukosemetabolismen. I tillegg ødelegger de bukspyttkjertelcellene, som produserer insulin.

Andre stoffer virker "obesogent" – det betyr at de kan stimulere cellens evne til å produsere og lagre fett. I tillegg kan de omskape spesielle celler til fettceller.

Cocktail-effekten

I Norge og resten av Europa er det European Food Safety Association (EFSA) som setter grenseverdier for miljøgifter i mat.

Organiske miljøgifter i sjømat er hittil regulert basert på Toksisk Ekvivalens Faktor (TEF) og Toksisk Ekvivalens (TEQ) – det vil si mengden dioksinlike forbindelser. Man har i mange år vært spesielt opptatt av dioksiner og kreft i kontroller og regulering av miljøgifter i fisk.

Men når det gjelder metabolske forstyrrelser forårsaket av organiske miljøgifter, ser de ut til å være uavhengige av TEQ. Kanskje er det resultat av blandingseffekter, den såkalte cocktail-effekten.

Regelverket er imidlertid ikke i stand til å ta hensyn til blandingseffekter av lave miljøgiftmengder på en god måte.

Ulik regulering av matvarer

Et annet problem er at myndighetene ikke har regulert alle stoffer likt i alle matvarer. For eksempel er sprøytemidler, bromerte flammehemmere og viktige komponenter i PCB regulert i mange matvarer, men fortsatt ikke i fisk. Dette er kanskje forklaringen på at mus som spiste spesialfôret laks med spesielt lave miljøgiftnivåer, ikke viste de samme symptomene som mus som gikk på normalfôret oppdrettslaks.

Regelverket tar heller ikke hensyn til at barn er mer følsomme for miljøgifter enn voksne.

Mange studier har påpekt at miljøgifter øker risikoen for metabolske sykdommer. Dette viser at vår eksponering for miljøgifter antagelig er altfor høy, og at regelverket ikke er i stand til å beskytte vanlige forbrukere mot de skadelige effektene av kjemikalier i mat og andre produkter vi omgir oss med.

Høyt matinntak og mangel på mosjon er fortsatt viktige risikofaktorer i diabetes- og fedmeepidemien. Denne nye forskningen viser at vi har en tredje miljøfaktor vi må ta hensyn til og få mer kunnskap om.