Det var Solheims beste venninne gjennom mange år, som var den første til å forstå hva som holdt på å skje. Hun hadde sett Alzheimer før.
- Hun sa «Hvorfor sjangler du sånn, Berit? Noe er galt, jeg tror du skal gå til legen», forteller Berit.
Venninnen tok kontakt med Berits yngste datter, hvorpå datteren og resten og familien forsto at det de hadde hatt mistanke om, stemte.
- Jeg tror du ble litt sint først, sier mannen Ingvar Solheim.
- Ja, men hun er en god venninne, sier Berit.
Deretter fulgte utredning, og til slutt lå diagnosen på bordet.
- Det var et sjokk for meg, sier Berit.
- For oss alle, nikker Ingvar.
- Det var sårt. Har du sykdommen, kan du ikke forandre på den, sier hun.
1500 under 65 år
Omtrent 1500 mennesker under 65 år har demens i Norge. Nasjonalforeningen for folkehelsen arrangerer kurs, for å hjelpe dem å takle hverdagens praktiske og følelsesmessige utfordringer. Å leve i en hverdag der man er veldig klar over sin egen diagnose, er tøft.
- Det blir ofte veldig mange bekymringer for fremtiden. Hvordan den vil utarte. Å oppdage at man ikke mestrer livet så lett som man gjorde før, er også en stor følelsesmessig utfordring, sier NFFs aktivitetskoordinator Ingvild T. Hansen.
På Nasjonalforeningens kurs får man snakke med andre i samme situasjon, og møte fagfolk som psykologer, sykepleiere og ergoterapeuter.
Kan ikke lage middag
Berit Solheim er en veltalende kvinne, og ektemannen støtter henne med det hun ikke husker selv, gjennom å legge inn naturlig samtale. Mye ved Berits sykdom er skjult ved første møte.
Hun har vært både utearbeidende, blant annet har hun jobbet i nærbutikken på Klosteret, og vært hjemmearbeidende i mange år. Husarbeidet er fremdeles hennes jobb.
- Jeg tar det som er i huset, så langt jeg kan, sier hun.
Men ting tar lengre tid. Å skifte sengetøy for eksempel, er en utfordring, fordi det er som en uprøvd oppgave hver gang. Alzheimer har rotet med et helt livs erfaring med å trekke dynetrekk. Å håndtere kokeplater, kasseroller og redskaper er også en hverdagskunst sykdommen har sabotert.
- Jeg har fått sperre på å lage middag. Jeg kan lage meg en skive, men når du kommer inn på andre ting blir jeg kvalm, får frysninger ... Da skal du huske alt, og det klarer jeg ikke. Jeg får ikke til å lage selskapsmat eller bake som jeg gjorde før. Jeg har måttet kaste kaker, sier hun og legger til:
- Det er en veldig rar diagnose.
«Er du sint?»
Når hukommelsen svikter, er det ektemannen som står nærmest. På alle måter.
- Det blir noen spørsmål, sier han.
- Vi har mye fysioterapi, lege, tabletter, apotek. Tiden fyker. Hvis vi skal noe, spør hun gjerne om det, og etter 5–10 minutter spør hun gjerne om igjen. Til slutt trekker jeg meg kanskje inn i meg selv, medgir han.
- Da sier jeg gjerne «Du er så stille, er du sint?», sier Berit.
Det er nettopp hvordan takle de små og store tingene i hverdagslivet, det handler om når Berit og mannen Ingvar Solheim drar på samlinger med andre som har fått demens før de er 60. Både i regi av Olaviken Alderspsykiatriske sykehus på Haraldsplass, og gjennom Nasjonalforeningen for folkehelsen.
- Det er virkelig gøy, smiler Berit.
- Vi har mye latter, litt galgenhumor. Mange kan le av ting de gjør. Men vi har også gråt, legger han til.
- Ja, nikker Berit. - Og vi snakker om at det er lov å bli sint en stund.
De henter også med seg tips:
- Nyttige råd har vært at vi bør ta imot hjelp fra det offentlige, vi har fått tips om hjelpemidler som komfyrvakt og dagkalender. Og å passe på å ha en stille stund for seg selv. Samlingene er et fantastisk tilbud, sier Ingvar.
Fremtiden
Ekteparet holder åpenhet høyt, og tar selv opp det vanskeligste spørsmålet av alle:
- Fremtiden ..., sier Ingvar.
- Men det er veldig vanskelig. Den vet vi ingenting om, fortsetter han.
Mann og kone ser på hverandre, er blanke i øynene.
- Vi har veldig mye sorg, forklarer han.
- Sykdommen har tatt så mye fra oss, sier Berit.
- Sykdommen har tatt litt av livsgnisten, nikker han.
- Men vi pusher oss opp igjen, kommer oss ut, og går på kino, på tur ... treffer andre mennesker, inkludert barn og barnebarn, og har det veldig koselig sammen, sier hun.
- Vi må gjøre det beste ut av det, sier han.
- Og Berit har mange gode venner, som støtter opp. Det er veldig viktig i denne situasjonen.
ÅPEN OM ALZHEIMERS: - Det er viktig å være åpen om sykdommen, sier Berit Johanne Solheim. Mannen Ingvar Solheim, legger til: - Jeg har hørt om folk som kvir seg til å fortelle om diagnosen til de nærmeste og til naboer. Og slik skal det ikke være.
