Tre av BTs utvalgte pendlere velger klimavennlig. Det går bra, så lenge alt er tilrettelagt for det.

En sykler frem og tilbake til jobb hver dag. En kjører elbil, mens en tredje går og tar toget.

De tre kvinnene har alle tatt gjennomtenkte valg om hvordan de vil bo og transportere seg til jobb. Selv om alle er miljøbevisste, spiller økonomi, trivsel og helse en like viktig rolle for valgene de har tatt.

Brenner for sykkel

Torny Aarbakke er formidlingsdirektør ved Universitetet i Bergen, med arbeidssted midt i sentrum. Boligen er 15 kilometer unna, på Sandsli.

Hver morgen klokken 06.30 setter hun seg på sykkelen og tråkker i vei, så sant det ikke er snø og is på veiene. Et kvarter seinere passerer hun Straume bro, der køene ofte har begynt å tette seg allerede.

– Det er en herlig følelse. God musikk i ørene, frisk luft – og så ser jeg inn i bilene der folk sitter og lurer på hvordan de skal få tid til å trene om ettermiddagen, ler hun.

Aarbakke hadde ikke sittet på en sykkel siden hun var barn før hun begynte å sykle til jobb i fjor.

– Det var overraskende lett og kjekt. En fantastisk effektiv måte å komme seg til jobb på, sier hun.

Tre kvarter bruker hun på turen til jobb. Sykkelen til noen tusenlapper er fort innspart. Men sykling i Bergen har sine utfordringer.

– Bergen er ikke tilrettelagt for oss transportsyklister. Vi er avhengige av å holde en viss fart. Da er det håpløst å komme bak en fotgjenger med propper i ørene. Dessuten er det mange farlige punkter, sier Aarbakke.

I fjor høst gikk det galt i Fjøsangerveien, da hun kolliderte og stupte over styret. Resultatet var en ødelagt hånd i flere måneder.

Vel fremme på jobb har hun tilgang til dusj, trygg sykkelparkering og et skap som inneholder jobbklær. Det er en nødvendighet, mener Aarbakke.

– Det trengs litt planlegging. For eksempel kan jeg ikke stoppe i matbutikken på vei hjem, slik mange bilister gjør.

Durer av gårde

I samme bygg og avdeling jobber Elin Folgerø Styve. Hun har atskillig lengre reisevei, 34 kilometer fra Hjelmås i Lindås. Der er busstilbudet heller skralt, så Styve valgte å kjøpe seg elbil.

– Vi så at vi ble nødt til å ha to biler for å få dagene til å gå opp. Da ville jeg ha en miljøvennlig bil. Dessuten var det et viktig argument at jeg slapp bompenger både på Nordhordlandsbrua og i Bergen, forteller hun.

Med null bensinutgifter og en symbolsk årsavgift er det ingen tvil om at regnestykket er positivt, selv om elbilene er relativt dyre i innkjøp. At farten ikke kommer over 80 km/t, tåler hun godt.

– Noen bak meg synes kanskje det går litt sakte, derfor kjører jeg rundt Salhus for å unngå motorveien. Men videre mot sentrum suser jeg forbi i kollektivfeltet mens køene tetter seg.

Det største problemet med elbiler er å finne lademuligheter. Elin Folgerø Styve er heldig og kan benytte seg av en plass på jobben. Ellers finnes det bare noen få plasser i Bygarasjen.

Denne uken, etter at BT hadde snakket med Styve, gikk elbilen i stykker. Reparasjon er dyrt, så nå vurderer hun alternativ transport. Den planlagte hurtigbåten til Bergen er en mulighet.

Flyttet etter toget

Line Nord hadde bodd i sentrum i alle år da hun og mannen begynte å se seg om etter en ny bolig til seg selv og det kommende barnet.

Med jobb på USF Verftet var Line vant til å gå overalt. Forstadslivet virket ikke fristende, men så ønsket paret seg så gjerne et hus med en hage.

– Da kom vi plutselig på Arna. Det var genialt. For prisen av 50 kvadratmeter på Danmarksplass fikk vi hus og hage i gangavstand fra jernbanestasjonen. Toget var helt avgjørende for at vi kjøpte huset, forteller hun.

46 ganger for dagen går toget mellom Arna og Bergen. Turen gjennom Ulriken går på latterlige syv minutter.

– Toget er aldri forsinket, behagelig og billig. 710 kroner måneden. At jeg må gå litt fra stasjonen til jobb er bare deilig. Jeg får gått 10.000 skritt om dagen og hørt på radio på veien, sier Nord.

Aarekol, Marita