Desember 2005: På hovedkontoret til Bydrift Bergen KF på Grønneviksøren går kalkulatorene varme. Halvannet år etter omgjøringen fra kommunal etat til et foretak, står Bydrift overfor sin tøffeste test.

Politikerne har bestemt seg for å konkurranseutsette vedlikeholdet av de kommunale veiene, en oppgave Bydrift har hatt monopol på i alle år. Veiavdelingen er den største i Bydrift, med 47 ansatte. Dersom Bydrift mister veikontrakten, vil de stå uten noe fornuftig å holde på med.

38 ble til 20 millioner

Bydrift har regnet på kostnadene for å brøyte, strø og koste veiene. Totalt beløper det seg til 38 millioner kroner årlig. Ledelsen mener det er mulig å få til en effektiviseringsgevinst på ti millioner kroner.

Men direktør Kjersti Skaar og utviklingssjef Knut Harald Frøland vet at konkurransen om samferdselskontrakten vil bli hard. To private firma og statlige Mesta leverer også inn tilbud. Ryktene går om at Mesta satser hardt på å få fotfeste i kommunen.

Kort tid før tilbudet skal leveres, reduserer Bydrift det med ytterligere åtte millioner kroner. Dermed er det nede i 20 millioner kroner, drøye halvparten av det Bydrift brukte på akkurat de samme arbeidsoppgavene året før.

– Presset sitronen

– Vi presset oss selv nedover. De første ti millionene hadde vi god tro på at vi skulle klare å kutte. Men de øvrige åtte – det var jo å presse sitronen veldig, medgir avtroppende direktør Kjersti Skaar i dag.

Hun bekrefter tallene som BT har fått fra flere kilder. Skaar stilte sin stilling til disposisjon før jul, da det ble offentlig kjent at Bydrift ville gå med stort underskudd, men venter fortsatt på byrådets konklusjon. Utviklingssjef Frøland sluttet i jobben våren 2007, da det ble klart for alle at kontrakten ville bli et pengesluk.

Skaar forteller at Bydrift var sterkt presset da samferdselskontrakten ble lagt ut på anbud.

– Det var vårt ønske om å vinne kontrakten som drev oss. Det er ingen tvil om at vi følte oss presset på det tidspunktet, sier hun.

Tok risikoen

BT vet at både de ansatte og politisk ledelse var opptatt av at Bydrift skulle vinne kontrakten. Foretaket hadde tapt flere andre kontrakter, og slet med å finne kunder på privatmarkedet. Byrådet hadde vedtatt å gjøre det til et aksjeselskap.

– Visste dere at det var et risikabelt tilbud?

– Vi visste at vi gikk lavt. Men vi trodde vi ville klare det.

– Men hvorfor trodde dere at dere skulle klare å halvere utgiftene til veivedlikehold fra et år til et annet?

– Jeg kan ikke forklare det med annet enn vår manglende kompetanse på å fastsette priser. Jeg skjønner at det ser rart ut, sier Skaar.

Med fasiten i hånd ser det enda rarere ut. Mestas tilbud var på 28 millioner kroner. De private firmaene NCC og Løvaas leverte tilbud på henholdsvis 50 og 60 millioner kroner.

– Vi ønsket kontrakten sterkt, og gikk så lavt som vi kunne. I ettertid er jeg ikke skuffet over at vi fikk den, sier Stein Inge Ryssdal i Mesta.

Effektiviseringsgevinsten Bydrift-ledelsen håpet på, har ikke vist seg. I fjor leverte Bydrift tjenester til samferdselsetaten for 40 millioner kroner – og fikk halvparten igjen.

Millionene rant ut

Styret hadde ikke vært med å utforme budet, men ble informert på telefon da Bydrift reduserte sitt tilbud til 20 millioner kroner i siste liten.

– Vi visste at hvis vi ikke vant det anbudet, ville vi fått overtallighet. Det var rasjonelt: Bedre med en periode der vi ikke tjente mye penger enn å ha 40 mann som vi ikke har jobb til, sier tidligere styreleder Kristijane Cook Bulukin.

Hun hadde tro på effektivisering, og lot seg lokke av administrasjonens håp om at lukrativt ekstraarbeid for samferdselsetaten ville komme i tillegg.

Det viste seg å bli motsatt. Prisen for ekstraarbeidet var satt altfor lavt. Hver gang Bydrift ble kalt ut for å grave en grøft eller fjerne overvann, tapte de penger. Det ble kjernen i konflikten mellom Bydrift og samferdselsetaten, en konflikt som endte med at byråd Lisbeth Iversen ba kommuneadvokaten opptre som dommer. Da avgjørelsen hans kom 11. januar 2007, ble det klart at Bydrift måtte belage seg på store tap.

– Hadde kontrakten blitt forstått slik vi trodde, kunne dette gått veien, sier Bulukin.

I ettertid mener hun styret gjorde en stor jobb for å skaffe seg oversikt over pengestrømmene i Bydrift. Men det ble for komplisert, ikke minst når kommunen satt på begge sider av kontraktsbordet.

Frykter for jobbene

Mars 2008: Fagarbeiderne Tommy Ekren og Adrian Landro strør trapper og gangveier på Fjøsanger, vel vitende om at det er et tapsprosjekt for arbeidsgiveren.

Den oransje brigaden har påtatt seg ansvaret for 620 kilometer bilvei, 100 kilometer gang— og sykkelvei, 250 kilometer fortau og 9000 trappetrinn. Nok å henge fingrene i. Altfor mye, har det vist seg.

Jo mer arbeid de gjør på veiene, jo mer penger taper nemlig Bydrift. At kommunen samtidig sparer penger i andre enden, som oppdragsgiver, hjelper ikke de 180 ansatte. Nå vurderer byrådet oppsplitting av foretaket.

– Klart det snakkes mye om det. Folk lurer på om de vil få beholde jobbene sine, eller hvor vi havner til slutt. Det tar på å gå i uvisshet, sier Ekren og Landro.

Tirsdag skal den nye styrelederen Reidar Lien informere de ansatte om prosessen med å omstrukturere foretaket. 31. mars skal byrådet behandle hans rapport. Da får vi vite det endelige resultatet av sitronen som ble presset litt for hardt.

Les mer om Bydrift-saken i morgen

SALT I SÅRET: Tommy Ekren og Adrian Landro er to av sliterne i Bydrift Bergen. De er der om morgenen når det har snødd, når det er overvann på veiene og når støvet skal kostes opp. De er oppgitt over de økonomiske problemene i det kommunale foretaket. ¿ Noen må jo gjøre disse jobbene, og jeg tviler på at andre kan gjøre det særlig billigere, sier Ekren.
PRESSET SITRONEN: Direktør Kjersti Skaar i Bydrift Bergen KF.
MANGLET OVERSIKT: Styreleder Kristijane Cook Bulukin.
Bergens Tidende
MIDT I KONFLIKTEN: Byråd Lisbeth Iversen (KrF).
Bergens Tidende