Vi trodde det skulle bli en bra dag. På fergen over fra Volda til Folkestad får vi napp på første forsøk. Vi banker på ruten, og mannen ruller ned bilvinduet. Om han kan kjøre oss inn i Sogn og Fjordane, sørover, så langt som mulig? Jada, hopp inn, sa Nils Magne Nedreberg.

Da var det rundt 600 kilometer igjen.

Vi hadde tre dager på oss. Vi skulle haike gjennom hele BT-land, fra nord til sør gjennom Sogn og Fjordane og Hordaland. I landet der alle har stor bil og enda større hus, skulle vi ut og teste gjestfriheten. Ville noen plukke oss opp? Ville noen tilby to rekende fanter et sted å sove?

Vi skulle klare reisen uten å bruke én eneste krone, verken på overnatting, mat eller transport.

Forbannede bilister

Å haike er å drive med strømmen. Å haike er å gjøre seg hjelpeløs. Vær så snill og ta meg med! Å haike er å begi seg ut på eventyret. Hvem treffer vi i dag? Kommer vi til Voss? Får vi oppfylt vår drøm om å sitte på med en Cadillac?

Det er deilig å haike når ting går riktig vei. Når mannen fra Lonely Planet kjører oss inn til Briksdalen, hvor vi finner blåbær og drikker vann rett av elven mens vi venter på at Lonelyplanet skal teste ferdig restauranten og kjøre ned igjen til Olden. Det er deilig å haike når himmelen ikke truer med regn, og magen er full. Frihet! Landeveien ligger åpen, den lokker, følg meg, følg meg.

På den annen side: Det er forferdelig å haike når det regner. Når det er langt forbi middagstid, og magen er tom som en øde riksvei. Slik var det i Olden i Sogn. Olden! En haikers mareritt. Vi haiket i nesten to timer utenfor en død campingplass, mens dråpene falt fra den eksosgrå himmelen.

I en slik situasjon er det lett å bli bitter. Man blir da Den Bitre Haikeren. Den Bitre Haikeren oppfører seg på følgende måte:

Han ser bilen komme rundt svingen der borte. Han tenker: Den der stopper aldri. Den der stopper f ... meg aldri.

Den Bitre Haikeren ser utfordrende på bilisten. Rett inn i øynene. Du kjører forbi. Du kommer til å kjøre forbi. VROOOOM. Du kjørte forbi.

Vi spøker med å notere bilnumrene til alle som ikke stopper, og henge dem ut i Bergens Tidende.

En gjeng jenter kommer gående forbi.

— Hei, hvor skal dere?

  • Vi går tur med hunden. Vi er i 60 års dag. Hvor skal dere?
  • Vekk fra Olden. Vi har ventet i snart to timer!

Jentene snur, og går tilbake til festen og varmen og alle kakene.

Vi blir stående igjen langs veien.

Kort tid etter svinger en bil inn på campingplassen. Det er to av jentene med hunden! De har fortalt mammaen sin om stakkarene som trenger skyss.

Vi får være med til Innvik. Der er det lite folk å se. Vi er trøtte. Det er kaldt. Vi har vært på veien siden tidlig morgen. Det frister lite å prøve å finne gratis overnatting.

Vi forbanner hele turen, tar inn på en campinghytte, og sover tungt som to rugbrød.

Utmattet tommel i Førde

En ny dag. Morgenbad i fjorden i Innvik. Vi vasker oss ut av hytten, og får kort tid etter haik til Utvik.

Dette blir en lang dag. Vi setter oss et mål: Voss. Voss er målet. Voss ligger på andre siden av Sognefjorden, på andre siden av Vikafjellet, omkring 280 kilometer unna.

I Utvik glir Jonas Sandbakk inn på bensinstasjonen. Vi får haik til Førde. Bruce Springsteen synger mens ørreten vaker i vannene som forsvinner bak oss. Vi sovner i baksetet.

I Førde stopper Terje Hiller. Hvor han skal? Til Balestrand!

Dette er en god periode. Førde - Balestrand er 106 kilometer. Vi får muligheten til å reflektere over haiking.

Haikeren må være psykolog. Som en kirurg bør han dissekere bilistenes tanker og opptre slik at han maksimerer sin mulighet for å få haik.

Bør man for eksempel gjemme bagasjen?

Noen bilister lar seg avskrekke ved synet av en stor sekk ved siden av en mann med utstrakt tommel. Sekken tar plass i bilen, den er tung å løfte, etc.

En slik gjemme-strategi kan nok være effektiv. På den annen side undergraver den haikerstanden sin troverdighet samlet sett. Som John Edelston, som vi haiket med til Loen, treffende formulerte det:

«En gang plukket jeg opp en haiker. Hun hadde gjemt tre svære kofferter bak en busk. Det var så vidt jeg fikk plass til alt sammen i bilen. Da ble jeg irritert.»

En annen observasjon: I Førde kjørte biler uavbrutt forbi, og artikkelforfatteren måtte gi seg etter 20 minutters intensiv haiking pga. stiv arm. Det tok den kvinnelige fotografen syv minutter å få haik. Da hadde allerede en kar kjørt inn på holdeplassen hvor vi sto, men han stakk av da han skjønte at også en mann skulle være med.

Til slaktehuset!

Vi kommer til Voss. Klokken er snart halv ti. Vi har haiket siden klokken ni samme morgen.

Mørket kommer luskende som en taus parkeringsvakt. Moralen synker. Vi har ikke noe sted å sove.

Voss virker som et uvennlig sted.

Vi har for lengst sprengt budsjettet vårt på kroner null. I Balestrand kjøpte vi suppe. I Vik kjøpte vi smågodt. Vi har drukket bensinstasjonskaffe hele dagen. Prosjektet er en fiasko. Like greit å gå ned med stil. Skal vi ikke like gjerne ta inn på Fleischers hotell?

Nei. Ikke ennå. Ut med armen. Opp med tommelen. Så lenge det er trafikk, er det håp. Vær så snill og stopp. Vær så snill. Please.

En bil blinker inn til siden. Jenten med det lange, lyse håret ruller ned vinduet og spør:

— Hvor skal dere?

— Ut av byen. Mot Granvin, kanskje. Vi ser etter et sted å sove.

Fem ord. Fem deilige ord.

«Dere kan sove hos oss».

Bilen klatrer oppover fjellsiden mot gården Skjerve. Turid kjører. Hun hadde glemt datamaskinen sin på toget til Voss, og hadde sett to slitne haikere da hun kjørte så fort loven tillot mot stasjonen.

Konduktøren hadde tatt vare på maskinen, og på hjemveien sto vi der fortsatt.

For et hyggelig hus. Så utrolig deilig å legge en sliten rygg mot den myke sofaen i kårboligen på gården til familien Skjerve.

Mamma Solveig kommer med kjøttkaker og frisk melk. Vi tror at det ikke kan bli bedre. Så feil kan man ta.

Solveig forteller at i morgen kommer en mann og skal kjøre kuene deres til seters. Så skal han hente noen kyr på en annen gård. Og kjøre dem til slakteriet i Ølen.

Ølen. Helt nord i Rogaland.

Vi sover så godt den natten.

Neste dag står vi opp klokken syv. Solen skinner for første gang på turen. Høner kakler. Vi leker med kattunger. Klokken ett kjører vi av sted med kutransport-mannen.

Vi ankommer Ølen klokken 16.40, sammen med tolv kuer og tre kalver. Siste stopp. Kuene skal slaktes. Og vi er fremme i Rogaland.

Hva synes du om haiketuren? Si din mening her.