Over 800.000 nordmenn opplever ensomhet ofte eller av og til. Stordabuen Steinar Halleland var en av dem.

Arbeid førte ham bort fra nettverket hjemme på Stord, først til Haugesund, deretter til Stavanger i 2002.

- ** Gjør noe med det!**

- Du kan jo tenke deg: Du kommer til en ny by og har lyst å gjøre en masse, men har ingen å gjøre det med. Jeg meldte meg på fotball og swing. Det var veldig kjekt, men når treningen var over, dro de andre til sine nettverk. De hadde sine vaner, og var vanskelig å få nærmere kontakt med. Da jeg etter hvert mistet jobben ble dagene forferdelig lange. Det er ikke lett når den eneste du har å snakke med er kassedamen som sier hei i butikken, sier Halleland.

I høst gikk han til Stavanger Aftenblad, som skrev om hans prosjekt. VenneKlubben Stavanger har nå en egen Facebook-side med 96 medlemmer, der folk tar initiativ eller henger seg på det andre finner på.

- Veldig mange personer er ensomme, men det går faktisk an å gjøre noe med det. Jeg har lyst å spre dette til Bergen også. Vi har laget klar en Facebook-side for VenneKlubben Bergen. Jeg trenger noen som er med å legge inn personer. De som er med i venneklubben, skal selv være med å organisere. I Stav-anger har vi turgrupper, kino, bowling, kafé og utekvelder.

Nysgjerrig bergenser

I et rekkehus i Fana lytter Turid Kartveit Fosså interessert når BT forteller om Stavanger-klubben.

- Dette ble jeg tent på. Jeg er veldig nysgjerrig på hva de har gjort i Stavanger. Tenk å få startet et sånt sosialt fellesskap i Bergen, sier Fosså.

Hun er gift, har to voksne barn og ett barnebarn. Men hun har savnet venner. Særlig etter at hun for syv år siden mistet jobben.

- Jeg hadde drømmejobben i ti år! Jeg jobbet med hørselshemmede barn og tegnspråk, og det er fascinerende, sier Fosså og smiler varmt ved minnet.

Med jobben forsvant kollegene, elevene, deres foreldre og en rekke sosiale arrangementer.

- Det ble tungt å plutselig sitte her alene. Jeg ble deprimert, og fikk store problemer med rygg og nakke. Jeg hadde hatt litt av det før, men nå slo det meg ut, og jeg fikk diagnosen fibromyalgi.

Fosså later stort sett som at hun har det bra.

—  Det er pinlig å innrømme at man er ensom. Det er vondt å gå på tur alene, og se at andre er to og to. Kanskje ikke ha lyst å stå opp og dusje og sminke meg før rett før mannen kommer hjem fra jobb.

Hun har vært flyktningguide i Røde Kors. Og hun har gått på kurs i glasskunst og keramikk. Kjekt, men det sosiale stoppet når kursene var ferdig. Blogget har hun også gjort.

- Det ga meg motivasjon til å gå ut og ta bilder, og jeg fikk bloggvenner ... men de er ikke her, sier hun i sofaen i stuen.

Facebook er hun også på, men ingen steder flagger hun at hun føler seg ensom.

- Jeg gjør det nå, fordi BT tar opp et viktig tema. Jeg håper vi kan få et møtested i Bergen, der folk kan gå før de blir syk av ensomhet. Dette tror jeg kan bli bra, sier Turid Kartveit Fosså entusiastisk.

Starter på nytt i Bergen

Jorunn Andreassen flyttet til Bergen i juni.

- Vanligvis er jeg en forutsigbar person. Ingen trodde jeg ville gjennomføre mine flytteplaner, sier hun rolig.

Hun er fra Beiarn sør for Bodø, men flyttet til Bamble i Telemark i 1996 med samboer og to barn. Forholdet tok slutt etter rundt 20 år, og to år etter ville hun ha helt blanke ark.

- Det var for det meste min samboers venner og familie jeg knyttet meg til. En tid etter bruddet ville jeg bort og starte helt på nytt. Det kunne jeg like godt gjøre på et helt nytt sted. Jeg valgte Bergen fordi jeg synes Bergen er en kjempefin by, sier hun.

Nettverket tar det imidlertid tid å skape.

Liker ikke lørdager

- Det er verst i helgene. Jeg er ikke glad i lørdager. Lørdag er en typisk familiedag der man lager mat og koser seg sammen. Ellers går det greit. Jeg har begynt å trene nå. Da kommer jeg meg litt ut og får sett andre folk, men trives også i mitt eget selskap, fastslår hun.

- Det blir mest småprating på jobb i pauser. Jeg trives veldig godt, og folk er trivelige og lette å prate med, selv om jeg egentlig er en litt sjenert person. Jeg er en del på Facebook, der jeg har laget noen prategrupper med forskjellige temaer. Det er sosialt, men jeg vil også gjerne bli kjent med folk i Bergen, og møte dem. Jeg har ikke klart å finne en arena for det her i byen ennå.

Stavanger har Marit Friis Thorsen gode erfaringer med VenneKlubben.

- Etter at jeg ble alene og begge ungene var flyttet, bosatte jeg meg i en annen del av byen og begynte i ny jobb. Jeg opplevde gradvis at det skjedde endringer i nettverket mitt. Jeg forsøkte å lappe nettverket selv. Så leste jeg om venneklubben i avisen og skrev en e-post til Steinar. Folk er glade for at han våget å stå frem og dra i gang dette, sier Thorsen.

RAKNET: – Det er utfordrende å lappe sammen et nettverk som av ulike grunner har raknet, fastslår Marit Friis Thorsen fra Sandnes, som fant løsningen i VenneKlubben.
MARTHE AMANDA VANNEBO
OPTIMIST: – Bergenserne er litt som nordlendingene, åpne og lette å komme i kontakt med, sier Jorunn Andreassen.
MARTHE AMANDA VANNEBO
IKKE ALENE: – Jeg tror mange er ensomme. Det er mange ting som kan gjøre at nettverket endres og at du plutselig blir sittende der, fastslår Turid Kartveit Fosså.
TOMMY ELLINGSEN