Det er ikke mange bønder i Hordaland som slår de to bøndene når det gjelder antall bruk de tar hånd om. Sudmann har sin gård på Flatøy, og Hengangers gård ligger i Meland. De to reiser sent og tidlig rundt i nordhordlandskommunene Meland og Lindås med dyr eller maskiner. Henanger har 60 kviger og 40 melkekyr. Sudmann har 360 sauer og 55 okser. Mange fórballer og store arealer beite skal til for å holde dyrene i produksjon. Sudmanns stuter står på bås. Kvigene og sauene blir fraktet rundt på ulike bruk for å beite. Noen ganger skjer det en gang i uken, andre ganger går beitedyrene tre-fire uker på samme teig.

— Dere er storbønder etter vestlandsk målestokk?

— Jeg hører folk si det, ja, sier Sudmann og trekker på skuldrene.

— Sammen slår vi graset på 35 bruk. Noen teiger er på 40 mål, den største er på 400 mål. Alt i alt driver vi 1200 mål. Gjennomsnittsbruket på Vestlandet er ca. 150 mål, sier han.

Bondekonene slet tungt

Sudmann forteller at for noen tiår siden drev de fleste av eierne selv de 35 brukene. Den typiske driftsmåten i Nordhordland var at bondekonene gikk hjemme og drev gården og stelte for familie og dyr. Bonden sjøl hadde arbeid i industri eller var borte på fiske. De bøndene som jobbet i Bergen, pendlet hjem lørdag og reiste tilbake til byen søndag kveld. Dagene hjemme i helgene gikk med til gårdsarbeid. En slik driftsform forutsatte at bondekonene var rivjern. Kvinnene jobbet knalltøft, forteller Sudmann.

— Slik var det også her på Flatøy. På slutten av 60-tallet begynte dette å endre seg. Da etablerte Frank Mohn industri her. Etter hvert som det ble bygget broer her ute, ble det slutt på gårdsdriften på øyen og på mange bruk i Meland og Lindås. Etter hvert har Henanger og jeg overtatt å slå graset og benytte beitene på disse brukene, sier han.

De unge flykter

Førsteslåtten ble gjort unna på seks dager for flere uker siden. Mellom 800 og 900 forballer ligger klar til å holde liv i dyrene til vinteren. De to bøndene regner med å slå tre runder i år, forteller Sudmann.

— Hvordan er det å være bonde så nær en by på størrelse med Bergen?

— Konsekvensen av å ligge så nær er at ingen ungdommer lenger vil satse på bondeyrket. Netto inntjening i jordbruket ligger på 105.000 kroner pr. årsverk. Ingen blir feit av en slik inntekt. De unge vet hva de kan tjene i andre yrker og i jobber i byen. Forståelig nok. Som et eksempel kan jeg nevne at odelsgutten vår jobber i Nordsjøen. Der tjener han langt mer enn om han skulle overta gårdsdriften, sier Sudmann.

- Trives i yrket

— Men du tjener mer enn 105.000 i året?

— Ja, men så jobber Henanger og jeg fem årsverk sammen. I dette kompaniskapet legger vi ned 7 - 8000 arbeidstimer. I industrien er et årsverk på 1700 timer, så vidt jeg vet. Så vi kommer ikke gratis til inntektene våre, for å si det slik, sier han.

— Å være bonde er et fritt liv?

— Ja, jeg skal ikke legge skjul på at det er ting ved yrket som tiltaler meg. Jeg får være mye utendørs og jeg får stelle med dyrene. Den viktigste drivkraften er likevel hele tiden å få bedre kvalitet på slaktene. Og det har skjedd en utrolig fremgang siden jeg overtok gården her i 1978. Spesielt gjelder det lam, sier sauebonden.

- Tilgroingen må stoppes

— I festtaler hører vi at samfunnstopper fremholder at det er så viktig å holde kulturlandskapet åpent. Det forutsetter av det er drift på gårdene for å stoppe tilgroingen av kulturlandskapet. For å få det til, må staten trø til med virkemidler som gjør gårdsdriften lønnsom nok. Etter min mening haster det med å finne de rette midlene, sier han.

— Hva mener du staten bør gjøre?

— Helt ærlig så vet jeg ikke. Jeg har mistet troen på at landbruket i Nordhordland har en fremtid. I Norge i dag er det ikke politisk vilje til å sikre økonomisk drift i jordbruket på våre kanter. Jeg frykter at om ti år vil det bare være noen få samdriftsbønder i hele Nordhordland, sier storbonden på Flatøy.

Nilsen Arne
Nilsen Arne