I virkelighetens verden er noen meglertyper «larger than life». Forståelig derfor, at sorten gjøres til gjenstand for en komedie. Morsomt også, at en upolert fyr som Truls Svendsen får rollen som Ken Olsen. Ken er en skikkelig drittsekk, og Svendsen drar ham etter det tynne håret lukt ut i elendigheten.

Slik sett er Svendsen det beste med serien. Han spiller friskt på bildet han har skapt av seg selv (eller vi har laget av ham) som smått naiv og godslig nordlending, og synes å elske muligheten til å få være en ordentlig dust.

Etter å ha bæsjet grundig på leggen både på jobb og hjemme, må Ken starte fra skratsj.

Hans gamle læremester Gunnar åpner en ny mulighet for ham. Ken loves medeierskap i firmaet dersom han greier å gjøre Gunnars datter Jenny (Henriette Steenstrup) til supermegler. Det skal vise seg lettere sagt enn gjort.

Tilgang på tre av i alt ti drøyt 20 minutters episoder er i minste laget for å vurdere serien som helhet. Men de tre episodene lover ikke spesielt godt.

Replikker og situasjoner er ikke skarpe nok, slemme nok eller pinlige nok.

Ansatsene er der. Bransjen har et hav av klisjeer å ta av, og er full av eufemismer og talemåter som manipulerer med fakta. Svendsen er fin når han fremfører dem i fri dressur. Men miljøets muligheter og personasjer utnyttes ikke for å trekke serien i retning av for eksempel «The Office», som synes å være en vag inspirasjonskilde. Replikker og situasjoner er ikke skarpe nok, slemme nok eller pinlige nok.

Heller ikke Henriette Steenstrups komiske potensial utnyttes ut over det umiddelbart opplagte. Som type virker Jenny halvgjort og overutstaffert. Steenstrup spiller henne med velkjente fakter og mimikk, mer på autopilot enn med hjertet.

«Lilyhammer» viste at harry kan fungere når det blir harry nok.

Serier som «Dag», «Koselig med peis» og NRKs nysatsing «Kampen for tilværelsen» viser hvor mye god humor som kan komme ut av det når man trøkker til og også tør å gå inn i mørkere lende.

«Meglerne» synes ikke å ville noen ting. Den nøyer seg med det lettbente, og ender med å være lunkent småvittig innimellom. Det er ikke nok.