• Har dokkar sett en termos med pølser, spør Osvald. Arne og Adam rister på hodet.

Osvald forsvinner inn i mastenøstet. Litt etter kommer han ut igjen og vifter med en pose pølsebrød.

— Lunsjen er sikret, gliser han.

Havnen ved Straume bro er et mekka for trebåtentusiaster. Her finner vi en gjeng entusiastiske skuteeiere, og flinke medhjelpere.

I går jobbet medlemmene i Bergen seilskøyteklubb med å klargjøre båtene sine for en ny sommer. Inni varmedressene er det nok også hete drømmer om deilige måneder med sol og lun fønvind.

Ingen vil tenke på fjorårets juli, som forsvant i et gustent tåkehav.

— Vi tok en tur ned til Sørlandet for å få en fin sommer, trodde vi, men det var stort sett samme elendigheten der også, sier Adam Nilsen.

— En kjølig, normal vestlandssommer.

Ikke mer enn nødvendig

Noen har mye arbeid, andre lite. Gamle trebåter har best av å ligge på sjøen om vinteren, med presenning over. Men av og til må de opp for vedlikehold og bunnsmøring.

Adam har en stor båt, men ikke så veldig mye arbeid. Han har roen.

Skonnerten er bygget på Lista i 1990, 50 fot og 27 tonn, og en av de nyeste i havnen. Han kjøpte «Aida» i 1994.

Hun har en stor dieselmotor på 140 hester som gir syv knop, men han bruker seil når forholdene er brukbare.

— Med gunstig vind gjør vi større fart enn med motor, sier han.

— Hvor mye har du tenkt å gjøre?

— Jeg skraper løs gammel bunnsmøring og den slitte malingen over vannlinjen. Tar ikke vekk mer enn nødvendig. Jeg pleier aldri å ha båten på land om vinteren, men i høst tok jeg den opp slik at jeg fikk gjort dette litt grundigere. Ellers har jeg den på slipp på Kleppestø, tre dager opp for bunnsmøring, og så ut igjen.

— Får du konen din med på båttur?

— Ja da, hun liker dette livet. Ellers kunne jeg aldri hatt en slik båt.

Plass til flere

Praten går mellom karene i havnen.

Det sosiale er viktig, og her har sjøtørste sjeler funnet seg en havn. De har også plass til flere medlemmer, får vi høre.

De er selvhjulpne. Her er snekkerverksted, maskinverksted, sveiseverksted, mastenøst og klubblokaler med alle fasiliteter.

Arne Claesson har en 34 fots Colin Archer, bygget i Risør i 1910. Nå oljer han masten som har ligget i mastenøstet til tørk i vinter. Båten hviler på sjøen, trygt og godt under presenning.

— Hvorfor tar du den ikke på land?

— Trebåter er litt spesielle, i hvert fall når de blir gamle. Hvis de skal på land om vinteren må båten opp i god tid slik at skroget får tørke ut før frosten kommer. Men så må de også tidlig ut, før den varme vårvinden tørker opp for mye, forklarer han.

Årets første båttur

Litt seinere finner vi Osvald Pedersen igjen, nå er han oppi båten til sønnen Einar Liatun.

De har løftet vekk presenningen for første gang i år. Det er nesten som de er på seiltur.

Det er ikke så farlig at de mangler vann under kjølen. Så går de i hvert fall ikke på grunn. Men det er bare fire uker igjen nå. 12. april kommer mobilkranen.

Einar har heller ikke så mye å gjøre. Flikker litt her og der på den flotte seilbåten. Den er en skikkelig klassiker, bygget i Strømstad i 1964, en godt vedlikeholdt 31 fots Sundénkrysser.

Det er ikke like god plass om bord her som på en moderne plastseiler, men sjel i massevis.

Einar har hatt mahognibåten i åtte år.

— Hvorfor valgte du trebåt?

— Den er jo billigere i innkjøp, og enkel og rimelig å reparere. Hvis jeg får en skade, så er det bare å skifte et bord. Det kan være mye mer kostbart å reparere en plastbåt hvis du er uheldig, sier han.

Så koser de seg med pølsene og titter utover sjøen. Livet er herlig.

VÅREN ER KOMMET: Adam Nilsen drømmer om sol og sommer og en seiltur til København, mens han skraper vekk løs bunnsmurning. Nå er det bare fire uker igjen ...
Odd Mehus
HERLIG: Einar Liatun gleder seg til lune sommerkvelder og en krabbe i gryten. I mellomtiden får han klare seg med pølser på termosen.
Odd Mehus
FLIKKING: Skuten til Einar er i god stand til tross for at den er 44 år. Men så har den også stått godt beskyttet for vinterværet.
Odd Mehus