• Nietzsche var like bekymret som meg, sier han. Møt skomaker Pedersen i Loddefjord.

Bunnen er ikke nådd.

Fortsatt finnes folk som får det for seg at de skal få ting reparert. Fortsatt finnes skomakerne. Det finnes skomakere i sentrum og fremfor alt finnes de i sentrene som omkranser sentrum: Sartor, Arken, Kilden, Oasen, Sartor, Lagunen, Gullgruven — alle har de en som holder stand innimellom alle plussordene, en som har fintet seg forbi markedets harde forsvarere.

Slike som skomaker (m.m.) Jan Steinar Pedersen på kjøpesenteret i Loddefjord.

På Vestkanten går det ikke så verst, selv om det ifølge Pedersen begynte å gå nedover med bransjen i 1952, året før Pedersen ble født.

Filosofi, sko, filosofi, sko

Midt i den store fjorden av butikker ligger Flikkbaren som en liten øy med plass til én mann og hans verktøy.

— Sko, ja, det er jo det jeg forsøker å leve av, men det går ikke å gjøre bare det. Men det utgjør faktisk en ganske stor andel for meg, sier Pedersen. Men ikke større enn at det må files en god del nøkler, her som hos de aller fleste andre skomakere for tiden.

Nøkkelen til hans egen skomakerkarriere fikk han oversendt fra faren, muligens med en hjelpende hånd fra skjebnen.

— Jeg hadde blinket ut en annen retning i livet, jeg var i gang med forberedende på universitet da, sier Pedersen om da faren ble syk en periode. Faren var naturligvis skomaker.

Det ble ikke mer av planene om å fortsette å studere filosofi. Det ble mer og mer sko, kone, to barn, lån i banken, nøkler, gravering av skilt og - aksjer.

Opp, ned, opp, ned

  • De sykliske svingningene e’ ganske konstante, då. Så om en fire-fem år selger eg meg ut, sier skomaker Pedersen.

Om folk skulle finne på å slutte med nøkler, eller nedgangen i skomakermarkedet, som startet i 1952, skulle nå bunnen, så er det greit å ha en tå inne i finansmarkedet.

— Statoil er bankers, og Hydro. Jeg har stor tro på han Brantzæg (påtroppende konsernsjef i Hydro, journ.anm.), han er en skikkelig aluminiumsmann, analyserer skomakeren, men nå sporer han visst litt av, legger han til. Han har fått inn et par blanke sko med gummisåle som kunden vil gjøre dansbare.

Det har vært et godt år i aksjemarkedet. Nedgangen fortsetter likevel, mener Pedersen.

— Hvis mine unger hadde spurt om å få fortsette skomakerbusinessen, hadde jeg nektet de det, sier han.

Skomakerens sønn er forresten stipendiat på universitetet.

Abstrakt, konkret, abstrakt, konkret

Skomakeren sier noe om den plagsomme abstraheringen for abstraheringens skyld som for eksempel en del politikere driver med, abstrahering bør handle om å forstå bedre, ikke snakke for å snakke for å styrke sin egen posisjon, mener han. Han sier noe om situasjonen i næringslivet.

— Det er helt vanvittig, helt ute av proporsjoner, sier Pedersen videre, og viser til en reportasje i Dagens Næringsliv om bonuser i næringslivet...

Pedersens peker mot lysrørene i taket.

— Men vanlige arbeidsfolk...

Han tar hånden ned igjen. Han konkluderer med at mennesket ikke har utviklet seg noe videre de siste 2000 årene.

Nietzsche (tysk filosof, d. 1900, journ. merkn.) var like bekymret som meg. Nietzsche så at mennesket står på stedet hvil, sier skomaker Pedersen i Loddefjord.

En dame med siste mote fra omtrent nitten femtito kommer bort og spør etter ispigger.

Bunnen er ikke nådd.

Får du ting reparert, eller kjøper du nytt? Bruk kommentarfeltet.

Odd E. Nerbø
Odd E. Nerbø
Odd E. Nerbø
Odd E. Nerbø