GARD STEIRO

Liste over merkedager jeg kanskje burde, men ikke klarer å se frem til:

1. Pensjonsdagen.

2. 40-årsdagen.

3. Min datters bryllupsdag.

4. En eventuell egen bryllupsdag

5. Min datters første skoledag

Helt siden april har jeg forsøkt å fortrenge at en av de fem nærmer seg ubønnhørlig. Konvolutter merket «Oppvekstavdelingen» er nådeløst arkivert under påminnelser fra Lånekassen og Lindorff i nederste kjøkkenskuff.

Tenke på andre ting, har jeg sagt til meg selv. Alt det hyggelige og ufarlige i livet. Sesongstart i England, OL i Aten, varmerekord i Bergen.

Jeg har forbannet disse reformkåte politikerne som — av grunner jeg ikke forstår - fant opp et nytt skoleår. Hva har egentlig en seksåring å gjøre i et klasserom? Er det noe galt med barnehagen også nå? Hallo!

— Skjerp deg! Man skulle tro det gjelder deg, sier min tiltenkte kone - en av Margaret Thatchers likesinnete.

Pretty in pink

De siste dagers forberedelser ble akkurat så ille som fryktet. Da vi sto i bokhandelen, fikk jeg en forsmak på fremtiden.

— Se så fint, sa jeg og holdt opp et skrivebordsunderlag med verdenskart i varierte farger (slik oppbyggelig skolemateriell skal være).

Hun bare lo. Det samme gjorde moren. Og verre ble det. Innkjøpsrunden kan beskrives som en reise i rosa. Viskelær. Penal. Bokpapir. Merkelapper. Matboks. Alt finnes åpenbart i ulike nyanser av lyserødt med bilder av prinsesser.

Jeg argumenterte saklig for at konseptet ryggsekk er meningsløst uten en skikkelig meis i metall. Det viste seg at vetoretten min hadde forlenget sommerferien med noen dager.

— Slapp av. Alle har slike nå om dagen, sa min mulige kone om den myke tøyposen av en sekk med blinkende lys og ponnier.

Som om det skulle være noen trøst.

Ola-Ola

Jeg må innrømme at det er litt kjekt også. Det er jo moro at hun gleder seg slik, og de store blokkbokstavene hun tegner overalt - sjarmerende.

Men det er nå. Hva skjer til neste år? Og året etter det? Da blir det sminke og stringtruser og krav om hjemme-alene-fester og plutselig står det en kvisete kar på trappen og hevder han heter Roy Terje og da vet jeg ikke hva jeg gjør.

Kanskje-konen mener jeg er en smule pessimistisk. Dommedagsprofet, for å sitere henne noenlunde korrekt. Kanskje det, men jeg mener likevel at mye var enklere før. Da jeg begynte på skolen, hilste vi pent på en streng dame ved navn Frøken (jeg er litt usikker på hva hun faktisk het). Deretter fikk vi utdelt en blyant og en bok om en festlig kar som het Ola-Ola.

Nå heter de ikke frøken, men kontaktlærer. Min datter skal begynne i en gruppe, ikke i en klasse. Det heter forresten ikke førsteklasse, men førstetrinn. Og jeg innser at det er optimistisk å tro at den gode gamle heimstadlæren blir å finne på timeplanen.

Heldigvis virker min datters to frøkner - unnskyld kontaktlærere - som meget fornuftig mennesker. Og innerst inne tror jeg hun er i gode hender. Likevel er jeg sikker på at seksåringen vil være den minst nervøse når det ringer inn i dag.

PS: Min datter er fast bestemt på å bli popstjerne. Jeg har bedt henne finne et alternativ i tilfelle noe skulle skjære seg under Idolavstemningen i 2018.