ALLE POLITIKERE ønsker politiske verv. Ikke bare fordi slike verv faktisk gir innflytelse over viktige beslutninger. Vervene gir også innehaveren prestisje og penger. Det snakker politikerne mindre om.

Selvsagt finnes det politiske verv du nærmest må presse på folk. De er gjennomgående dårlig betalte, og gjelder styrer og råd som har minimal innflytelse. Men om de viktigere vervene er det alltid kniving politikerne imellom.

DE STØRSTE PARTIENE får selvfølgelig flere og viktigere verv enn de små. Partier i flertall kan gå sammen om å ta de viktigste vervene til seg. Det skjer, men man passer magemålet. Etter et nytt valg kan partier i flertall havne i mindretall igjen. Derfor behandles opposisjonen med en viss anstendighet.

Samtidig kan små partier bli belønnet for sin lojalitet til et byrådsflertall ved å få langt flere viktige verv enn størrelsen skulle tilsi. Det har særlig sentrumspartiene kunnet nye godt av.

Så kommer man ikke unna den kjønnsmessige balansen. Men derfra og inn handler mye av fordelingen av verv om interne forhold i de enkelte partiene.

VISST ØNSKER MAN å finne kompetente folk, og man gjør sitt beste for det, men fortsatt er det slik at de fleste partier må tenke at den Vårherre gir et embete, den gir Han også forstand. Står man høyt oppe på listen, så er man per definisjon kompetent. Og de høyt oppe på listen får flere verv enn de langt nede.

Noen partier, og særlig Frp, har hatt for vane å fordele de beste vervene på et fåtall politikere. Partiet bygger opp vervpakker som samlet skal gi fritidspolitikeren et godt utkomme av politikken. Karin Woldseth ble i sin tid delvis lønnet som gruppesekretær for Frp. Så fordelte bystyregruppen henne andre godt betalte verv i tilstrekkelig antall til at Woldseth kunne drive politikk på heltid.

I KrF fikk Helen Fløisand den samme behandlingen. Men bystyregruppen var pengelens. Det ordnet seg ved at bystyret tildelte alle partigrupper uten kommunalråd et kronetillegg på 150.000 kroner. RV protesterte, og ga i flere år Kamp for de eldre 50.00 kroner av denne bevilgningen.

DET OPPSTÅR svært ofte rivalisering om enkelte kommunale verv, men det er sjelden den rivaliseringen kommer opp i dagen. Presset kommer internt og blir rettet mot medlemmer av gruppestyret eller andre innflytelsesrike personer i partiet. Oftest skjer det ved at en eller flere talspersoner taler varmt for et partimedlems kandidatur. Men alle medlemmer får komme med en ønskeliste.

Det er ikke regnet for god tone å la kampen om vervene foregå i åpent lende og med fremvisning av utilslørte ambisjoner. Derfor hører det til sjeldenhetene at den kampen blir offentlig kjent. Men det betyr ikke at Ragnhild Mellingen i KrF er den eneste politikeren som de siste månedene har beklaget seg over at hun ikke fikk fire nye år i sitt ønskeverv.