I Salhus henger den på utstilling.

Den viser at alt endrer seg: hva vi vasker, hvordan og hvor ofte. 1860 var en totalt annerledes verden, bare fra 1945 er det enorme forskjeller. Og det vil ikke stoppe her.

— Tenk hvor enkelt det hadde vært hvis vi slapp å vaske klærne. Naturen hadde blitt spart for en mengde kjemikalier fra såpe og skyllemiddel, og vi hadde spart energi og vann, sier Ingun Grimstad Klepp som har laget utstillingen.

Kulturhistorie

Hun er etnolog og kulturhistoriker, i tillegg forskningsleder i SIFO, Statens institutt for forbruksforskning. I mange år har hun forsket på klær og klesvaner. I fjor ga hun ut boken «Skittentøyets kulturhistorie - hvorfor kvinner vasker klær». Den har også resultert i utstillingen.

— Det var et uvanlig tema!

— Ja, jeg syns det er spennende å jobbe med noe ikke mange har gjort før.

— Hvorfor er det stort sett kvinner som tar seg av klesvasken?

— Vi har mer likestilling i samfunnet, men ansvaret for klærne har likevel kvinnene stort sett beholdt. Mange liker å ha kontroll i hjemmet, og det er flaut å sende ungene ut med skitne klær, det viser at vi ikke har kontroll, sier Ingun Grimstad Klepp.

— Men det er én ting til: Omsorg har alltid vært kvinnens område, det var hun som stelte syke, som hadde nærhet til kroppen. Og hva er nærmere kroppen enn klærne?

— Hvordan har forholdet til renslighet endret seg?

— Å gå med skitne klær er noe av det verste du kan gjøre i dag. Det er mye verre enn om klærne er umoderne. Men det aller mest usosiale nå er kroppslukt.

— Har det alltid vært sånn?

To-tre generasjoners slit

— Neida, vi vet litt om det takket være Eilert Sundt. I 1860-årene reiste han rundt i landet for å gjøre seg kjent med de sosiale forholdene. På denne tiden fikk vi ny kunnskap om de store folkesykdommene, om smitte og renslighet. Sundt forteller at på landet var det ikke vanlig å vaske klærne, den nye skikken kom først til de rike i byene, og bredde seg derfra ut på landet.

— Hva gjorde folk før?

— De stelte klærne da også, hang opp til lufting og børstet bort skitten.

— Men vasket sjelden?

— Ja. Sundt forteller om folk som gikk i den samme buksen hele livet, den så aldri annet vann enn regndråper. Mange hadde bare ett sett med tøy, og kunne jo ikke gå nakne.

I 1860-årene var det ikke vanlig å bruke undertøy på bygdene. Først på 1900-tallet ble det en selvfølge.

Fra andre halvdel av 1800-tallet og fremover var det to-tre generasjoner kvinner som fikk slite med tunge klesvasker før maskinene overtok. Ikke rart de vasket sjelden. Til å begynne med to ganger i året i byene, på landet én gang.

Fra ull til bomull

— Folk brukte andre stoffer enn nå. Ull var vanlig, og det trenger ikke å vaskes like ofte som bomull. På andre halvdel av 1800-tallet kom bomullsstoffene, og de trekker til seg mer skitt enn ull gjør. Bomull er også tyngre å få ren. Vi regner med at en ullgenser kan brukes fire-fem ganger lenger enn en bomullsgenser før den trenger vask. Så kanskje vi burde bruke mer ull for å redusere vaskemengden.

— Hva med syntetiske stoffer?

— Polyester har mange bruksområder, alt etter hvordan molekylene blir satt sammen. De er lette å vaske, men tar også til seg svette og skitt.

— Kan vi noen gang slippe unna klesvasken?

— Ja, det tror jeg. Vi vil nok konstruere stoffer som gjør det mulig, mener Ingun Grimstad Klepp.

Høvik, Tor
Høvik, Tor
Høvik, Tor
Høvik, Tor
Høvik, Tor