Av Karl-Henrik Nygaard

De brenner hus, de myrder barn, broer bombes, folk sulter, kloakken flyter i gatene og legene vasser i blod. Legg til at innbetalt skatt og lønninger holdes tilbake, matforsyningene uteblir og verden vender dem ryggen. Bare for å nevne noe¿ Det er slik palestinerne har det nå. Den israelske krigsmakten har fått fritt spillerom igjen til gjennomføre sine blodige gjerninger. Øyne for øye. Tenner for tann.

Hvorfor er det så få som reagerer? Hvor er regjeringen? Valgte vi dem ikke inn som landets høyeste ledelse fordi de skulle synge ut om den urett som begås i verden? Var det ikke en moralsk appell om frihet, rettferdighet og sannhet som bar frem de rød-grønne til regjeringskontorene?

Filmen «Pianisten» handler om den polske jøden og pianisten Wladyslaw Szpilman. Han mistet mesteparten av sin familie i Holocaust. De led bak gettoens murer i Warszawa. De vasset i lik og ble behandlet som et undermenneske av både tyskere og polakker. Han overlevde fordi noen få brydde seg. Han kjempet for livet og kom levende ut av det inferno som nazister, en blind opinion i USA og Europa og villige medspillere her hadde påført jødene.

Det var herrefolk av kristen herkomst i Europa som heiet frem de brune hordene og NS-avdelingene i deres arbeid med å gjøre Europa judenfrei.

Nå er det palestinere som jages. I nærmere seksti år har de vært behandlet som mindreverdige. Hver dag må de gå gjennom ydmykende rutiner og undersøkelser. Om kvelden må barn krype sammen i kalde rom, uten lys, uten vann og med angsten som en dirrende stemme i deres sinn mens bombene faller og støyen fra helikoptrene får blikktakene til å riste.

Kan vi skjønne hvor hatet kommer fra? At det kan virke befriende å kle på seg et belte med bomber og la seg løfte inn i døden på bølger av hat og av håp? All vår viten om menneskets psykologi, sosiologi, politikk og historie, burde vi ikke snart bruke den til å leve oss inn i hverdagen til palestinske barn, kvinner og menn? Om vi lytter, kan vi ikke da forstå at den energi som ligger i hatet, får slik støtte?

Historien har lært oss at når de undertrykte slipper fri, blir de ofte selv undertrykkere. Men skal vi akseptere det?

Det er ingen grunn til å akseptere Israels aggressive krigspolitikk. Den må bekjempes samtidig som vi støtter grupper, som tross alt, finnes i det israelske samfunnet: De som ønsker fred med rettferdighet. En undersøkelse viste nylig at et stort antall israelere ikke tror staten Israel vi eksistere om femti år. Det er vanskelig å spå om fremtiden, men vi vet at både Hamas og PLO viste vilje til å anerkjenne Israel innenfor grensene fra 1947. Det var imidlertid noen dager før den israelske krigsmaskinen slo til.

Etter noen uker med angst, sult og blod, er det ikke sikkert det lenger er så lett å få gehør for et slikt standpunkt blant de undertrykte palestinerne som nå forrådes og sviktes både av araberstater og oss i Vesten. Må det være slik ?

Jeg gråter med de palestinske kvinner, barn og menn som roper ut sin sorg og sin fortvilelse. Jeg er langt unna og mitt håp om at min regjering skal trå til, synes forgjeves. Deres ører synes å være fulle av bølgeskvulp og sommervind – eller kanskje det er våre amerikanske venners milde røster som hindrer dem i å handle og å bevilge den hjelp som nå trengs til det palestinske folket.

Godt vi har folk som Kåre Willoch, legen Mads Gilbert og sykepleieren Anna Mørseth «som ikke tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv».