Rokkansenteret i Bergen er i startfasen med et stort forskningsprosjekt som tar sikte på å finne ut hvilken effekt tvang har på rusmisbrukere.

Det blir den første nasjonale evalueringen av tvangsbruk siden det ble innført nytt lovverk for sosialtjenesten om bruk av tvang i 1993.

Merkbar økning

Tvang overfor rusmisbrukere har økt merkbart de siste årene. Hvert år blir det gjennomført i underkant av 200 tvangsvedtak, det vi si tvangsinnleggelse på institusjon, i Norge.

I 2001 var det 44 tvangsvedtak mot rusmisbrukere på landsbasis. Siden har det økt år for år. I 2005 var tallet på tvangsvedtak kommet opp i 122. Nå nærmer man seg 200 i året.

Tilsvarende har det skjedd en flerdobling av tvangsbruk overfor gravide rusmiddelbrukere, fra 13 i 2001 til 47 i 2005.

Vet for lite

– Både interesseorganisasjoner og politikere har uttrykt ønske om mer bruk av tvang. Men ennå vet vi for lite om hvilken betydning tvang har i behandling av rusmiddelbruk, og om tvang i det hele tatt virker etter hensikten, sier vitenskapelig assistent ved Rokkansenteret, Kristian Mjåland.

– Det finnes spredt og varierende informasjon fra institusjoner, men opplysningene spriker og er lite sammenfallende. Prosjektet som nå er igangsatt tar sikte på å få et mer helhetlig og pålitelig bilde av hvordan tvangen virker, slik at man har konkrete resultater og erfaringer å forholde seg til i den fremtidige rusbehandling, sier han.

15 intervjuer

– Noe av det vi vet for lite om, er hvordan tvangen oppleves for den som blir tvunget, og for pårørende. Og hvordan skal eventuelle gevinster ved tvang veies opp mot de krenkelsene som tvangen innebærer? Dette er spørsmål som vil stå sentralt i prosjektet, sier Mjåland.

Et sentralt element i prosjektet blir dybdeintervjuer med omkring 15 rusmisbrukere som har vært utsatt for tvang for å finne ut eksakt hvordan tvangstiltakene har påvirket dem, og i h hvilken retning. Også deres nærmeste pårørende skal intervjues. Man forsøker for tiden å finne intervjuobjekter i Bergen og i Oslo.

Kartlegger oppfølging

Forskningsprosjektet vil ikke se på tvangsbruk som isolert fenomen, men også legge vekt på samarbeidet med instanser før, under og etter institusjonsoppholdet. Et spørsmål som står sentralt er hvordan samhandlingen og koordineringen fungerer på tvers av etater og nivåer. Videre er det et mål å kartlegge oppfølgingstilbudet etter tvangsoppholdet og finne ut hvordan individuelle planer bidrar til å sikre videre frivillig behandling og å hindre tilbakefall etter endt tvangsopphold.

Å undersøke hvordan lovgivningen anvendes i sosialtjenesten og i fylkesnemndene er et viktig ledd i evalueringen.