Ved første øyekast var det lite som tydet på at den samme bergensilden brant i Sjur Holsen. Han hadde en aversjon mot provinsialisme, også bergensk; var mer sindig enn brautende (en konsekvens, kanskje, av de mange årene i diplomatiet) og opptatt av den grundige argumentasjon snarere enn den høytflyvende retorikk. Han var moderat, både i fremtoning og politisk over­bevisning.

Det siste understreket han flere ganger i en samtale med undertegnede som skal trykkes i neste utgave av tidsskriftet Minerva. I en paneldebatt om norsk presse og politisk ideologi på Litteraturhuset i Oslo for et par år siden, var Holsen ikke den som tok salen med storm, scoret billige poenger eller høstet ivrig og lidenskapelig applaus. Snarere var han kjølig resonnerende, og da applausen først kom, var den varm og langvarig.

Men han kunne spisse, han kunne stikke, og han var ikke redd for å vekke debatt. «Vi setter vår ære i å kritisere makt», sa han om BT, og kritikken rammet både høyre og venstre, posisjon og opposisjon.

Det var Trine Eilertsen som startet prosjektet med å gi Bergens Tidende en tydeligere profil på leder— og kommentarplass, og Sjur Holsen videreutviklet det på en måte som ga BT oppmerksomhet over hele landet. Det handlet ikke om å gjenoppfinne avisen, men om å ta den formålsparagrafen som allerede eksisterte alvorlig. Det var ingen grunn til at leder- og kommentarartiklene skulle være mindre gjennomarbeidete enn resten av avisen.

Sjur Holsen forsto at det å være

borgerlig er noe mer enn å være

markedsliberal.

BT var, ifølge formålsparagrafen, en borgerlig og liberal avis. Enten måtte paragrafen skrotes, eller så måtte den brukes, mente Holsen. Han hadde sett en undersøkelse som viste at forskjellene på lederplass mellom det gamle Arbeiderbladet, Dagsavisen, og den borgerlige tanten, Aftenposten, var nesten umerkelige. Han fant glede i at BT kom langt bedre ut.

Under Sjur Holsen ble BT noe Norge lenge har manglet: En avis med en konsekvent, selvstendig borgerlig profil på lederplass. Vi har våre markedsliberalistiske aviser som alltid vil ha mer marked og mindre stat, vi har de ansvarlige avisene som støtter status quo og advarer mot radikalisme til høyre og venstre, men BT ble noe mer. Det skyldtes ikke minst at Sjur Holsen forsto at det å være borgerlig er noe mer enn å være markedsliberal. Som han selv sa det, det å være borgerlig handler også om «ansvar, om hvordan du lever livet ditt som en samfunnsborger (...) som ikke bare skriker opp om rettigheter, men er like opptatt av plikter.»

Om det går en politisk tråd gjennom Sjur Holsens kommentarer, er det nettopp dette ansvaret: For seg selv, menneskene rundt og, ikke minst, for kommende generasjoner. Han ble frustrert over årets valgkamp hvor politikerne i verdens rikeste land kastet om seg med oljefinansierte løfter, men knapt nevnte utfordringene vi sender videre til kommende generasjoner.

Da han skapte debatt ved å hylle Høyres antydning om at man kanskje skulle se på egenandelene i helsevesenet, var det ikke hensynet til bedriftsøkonomiske prinsipper som lå til grunn, men hensynet til fremtidige generasjoners velferd. Å sende ubetalte regninger for dagens velferdsstat videre til neste generasjon, var antitesen til langsiktighet og ansvarlighet. Kommentaren var spiss, men analysen som lå i bunn var solid. Polemikken fikk aldri overskygge substansen.

Den moderate kommentatoren

hadde, på tross av sitt sindige

ytre, bergensilden i seg.

At slike kommentarer provoserte mange, er det liten tvil om. Det forteller kanskje mer om landet vårt enn om Holsen. Han var ingen thatcherist eller markedsfundamentalist, snarere en moderat, liberal-konservativ bergenser litt til høyre for sentrum. Han var ikke mot politikk eller styring, men var skeptisk til at politikken skulle ta for stor plass, og så med mistenksomhet på de som tror at mer politikk er bedre politikk, og dermed lett glir over i forsøk på sosial ingeniørkunst. Selv om sosialdemokratiet ikke er hva det en gang var, er slike ideer fortsatt fremmede for mange. Å være politisk moderat gjorde Sjur Holsen til rabulist.

Sjur Holsens bidrag til presse­norge var også et bidrag til det politiske Norge. Ingen kan spå om fremtiden, men det kan hende at de siste årene vil bli stående som en tid hvor sentrum-høyre gjenreiste seg som ideologisk kraft i samfunnsdebatten, ikke gjennom blind dogmatikk, men ved å dyrke frem en tenkende, diskuterende og resonnerende offentlighet. Liberale og konservative ideer har igjen fått en naturlig plass i en samfunns­debatt som lenge var dominert av mennesker med tilhørighet på venstresiden. Sjur Holsen har gitt sitt avgjørende bidrag til det. Den moderate kommentatoren hadde, på tross av sitt sindige ytre, bergensilden i seg.