TRUDE HAUG

Det gikk ikke an å overse den, stanseren Konstance, som sto på bordet i forsamlingshuset i Loddefjord. Kunne den høre til sortimentet hos Clas Ohlsson? Neppe, som de sier i «Hallo i uken». Den var kjøpt på nettet, og kostet litt. Det er blant annet derfor de møtes, damene i scrappeklubben, for å dele på utstyret, som koster skjorten hvis alle skal ha alt. Og så er det hyggelig å treffes.

— Scrapping er en avansert måte å lage album på, forklarer Linda Mønstre.

— Det er maksimum et år siden folk her hørte om det for første gang, men i USA begynte det for 12-13 år siden, forteller hun.

— Da jeg gikk på nettet, kom det opp en million amerikanske sider, men ingen norske.

- Kjekt med en norsk

Det gjorde May Iren Hilseth noe med. Så kjekt om det hadde vært en norsk nettside, tenkte hun, og startet i januar nettforumet scrapping.no.

— På noen måneder har forumet fått 1200 medlemmer. Hver måned er det 15.000 besøkende som ser på en million sider til sammen, forteller hun, og er litt overgitt selv over denne responsen.

— Så tenkte jeg at det hadde vært artig å møte noen i virkeligheten.

Og nå sitter det tjue glade damer rundt langbordet bak blokk 24 i Loddefjord. To barnevogner danner bakteppe innerst i rommet. Det er ikke et knyst bak kalesjene. De små er kanskje vant til stemmesurret som flyter i rommet her annenhver torsdag.

Fjorten tunge bager

— De kommer hit med fjorten tunge bager hver, sier Linda Mønstre. Og det står ganske riktig mange store firkantete vesker ved stolene. Partybokser fulle av sjablonger, papirskjærere, store album, albumblader, stempelputer, penner, eyelets, tacks og hva det heter alt sammen. Her kan mye kjøpes, altfor mye for lommeboken mange ganger, får vi inntrykk av.

— Men det behøver ikke være dyrt, bedyrer Linda. En kan finne på mye selv. Linda driver nettbutikk med scrappebokutstyr som hun importerer fra USA.

— Det første de får er saks, lim og kartong, sier hun, og kanskje en papirskjærer. Og så er et bare å bruke fantasien og finne sin egen stil.

Rosene mine

Det er mange fine albumsider rundt bordet. Fine komposisjoner, tekster om barn og hendelser, dikt, flotte titler og bokstavtyper, bevisst fargebruk og noen ganger mye stæsj, som de kaller det de pynter sidene med.

— Dette er rosene mine, sier vernepleier May Kristin Rimmereide fra Osterøy og viser noen fine sider med bilde av brukerne sine der hvor hun jobber. Ved siden av bildene har hun limt inn teksten til Inger Hagerups dikt «Våre små søsken»

Andre har laget sider om hagegleden, om gode dager i livet.

Heldige Emma

— Men du må ikke tro at vi ikke bryr oss om bildene, sier Linda. De fleste her har noen fete speilreflekser og digitale fotoapparat med flere linser. Vi er ikke en fotoklubb, men vi diskuterer bildene like mye som utstyret. Mange her kjøper fotoapparat i stedet for å reise på ferie.

Men det er stanseren som er grunnpilaren i scrappebokarbeidet. Den alle kvinner vil ha. Den som kan trykke ut figurer og bokstaver til å lime på sidene. Og som damene har gitt kjælenavn som Konstance, Bertine, Polly, Herkules og Kvikk Knutsen. Renate Langhelle har kalt sin Ego. Hun skal nemlig dele den med mor Berit og søster Irene som også er til stede i kveld. Alle skal de scrappe bilder av Emma, Irenes første datter og mammas første barnebarn.

Heldige Emma, hun får fine album, hun.

GLAD: Albumpapiret forteller hva Siv-Hanne Jordan synes om datteren Marie. Og fotoet, selvfølgelig. <br/>Foto: PAUL SIGVE AMUNDSEN
FRUKTBAR UTVEKSLING: Gode ideer og nyttig utstyr svusjer over bordet når scrappeklubben møtes annenhver torsdag og kreerer egne album. Fra venstre: Benedicte Rong, Siv-Hanne Jordan, May Iren Hilseth, Berit Langhelle, et nytt medlem, Irene Langhelle, Siri Eide, Ann Kristin Spjeld, May Kristin Rimmereide, Linn Malen Midttun, Christine Fjeldstad, Renate Langhelle og Sissel Mork Sellevold.