Det sier Anders Knudssøn og Ingvild Fauske. Begge er ansatt i Bergen akuttsenter – Ungdom (BASU), og begge er tillitsvalgte på sine avdelinger.

De viser frem en internmelding fra Bufetatsjef Geir Kjell Andersland om den 17-årige jenten som døde i Odda for tre uker siden. Der konkluderes det med at ansatte skal få rusopplæring.

– Signalet er at det gikk galt med jenten fordi ansatte ikke har nok kompetanse på rusfeltet. Vi har ingen motforestillinger mot mer og bedre kompetanse. Men problemet er først og fremst at vi ikke er mange nok til å ta oss av ungdommene skikkelig, sier de.

– Kan ikke dele meg i to

Slik de ser det, er hovedproblemet at Bufetat kutter ned på antall institusjonsplasser og at det er press mot å opprettholde bemanningen på de plassene som er igjen.

– Ingen kompetanse kan hjelpe meg til å dele meg i to slik at jeg kan hjelpe to ungdommer samtidig, sier Knudssøn.

De gir følgende eksempler:

  • BASU er en akuttinstitusjon. Når en ungdom er i akutt krise, trengs to voksne for å hjelpe den ene. Da kan det være to ungdommer uten tilsyn eller oppfølging.
  • Avdelingen for tvangsplassert ungdom ble kuttet fra seks til tre plasser i fjor.
  • Flere ungdommer blir værende for lenge i, eller eventuelt sendt i retur til akuttavdelinger. Og de har ikke kompetanse til langsiktig behandling.
  • Bufetat vurderer å redusere oppholdstiden på langtidsinstitusjonene. Det kan føre til at enda flere blir returnert til akuttavdelinger.
  • På grunn av for liten kapasitet på akuttavdelinger, blir noen akuttilfeller sendt til langtidsavdelinger. Der har de ikke kompetanse på akuttbehandling. I tillegg forstyrres stabilisert ungdom.Hjerteskjærende scener

Knudssøn og Fauske legger ikke skjul på at det er hjerteskjærende scener ansatte står overfor. Og at maktesløsheten over ikke å kunne gi nok hjelp tynger og plager dem.

– Ungdommer er gjerne motivert for avrusning og behandling noen uker. Om de ikke får et skikkelig langtidsbehandlingstilbud i den perioden, så forsvinner ofte motivasjonen. Vi har opplevd flere ganger at ungdommer som må vente og vente, spør hva som skal til for å bli satt på akutt tvang. Så sørger de for å ruse seg tungt. Så spør de oss: «Kan jeg få hjelp nå? Kan dere ta kontrollen fra meg nå?»

Knudssøn peker på et av de verste paradoksene i barnevernet: At stabilitet er viktig for ungdom i krise. Likevel blir mange av sendt mellom en lang rekke fosterhjem og institusjoner.

Mellom

– Det er ikke uvanlig at ungdom som kommer hit sier de har vært innom opptil 10-12 ulike steder det siste året før de kom til oss, sier han.

Når ungdommene har vært på BASU en stund, kommer de vanlige spørsmålene: Hvor skal vi bo etterpå? Hvem skal ta vare på oss? Kan vi fortsette på skolen, eller blir vi sendt vekk? Hvilke skoler skal vi søke på? Kan vi fortsatt ha kontakt med venner?

– Vi kan ikke svare. Det eneste vi vet er at de skal flytte. Samtidig begynner de å knytte seg til voksne her. Denne usikkerheten er veldig skremmende for dem, sier Fauske.

I barnevernet har ordet krise vært brukt lenge. – Hvilke ord skal vi bruke nå? Jeg vet ikke hva som er dekkende. Total kollaps i systemet? Katastrofe?

Hva synes du om Bufetats prioriteringer?

Eirik Brekke