• Min sønn ble drept. Kapteinen og overstyrmannen hadde ansvaret for det. Nå slipper de for lett unna, sier Tove Følid. Hun mistet sitt eneste barn da «Sleipner» forliste for to år siden.

Flaggruten mellom Bergen og Leirvik Tove Følid virker nervøs. Den slanke, svartkledde kvinnen står på Strandkaien, ved landgangen ned til akterdekket på Flaggruten. På vei til sin første tur med en HSD-båt siden sønnen Dirk Wim Christer Følid Zwinkels (18) omkom.

Klokken ett minutt på avreise stumper hun sigaretten. Overvinner motviljen og går ned landgangen. Og videre opp i røykesalongen. Båten legger fra kai. Sikkerhetsvideoen vises. Tove er den eneste i røykesalongen som følger med.

Tove Følid åpner en Rema 1000-pose. Tar ut et stort bilde av sin sønn. En sympatisk og flott ung mann. Hun setter ham i setet ved siden av seg, støttet opp mot stolryggen.

— Burde vært uaktsomt drap

Riksadvokaten vet ikke hvem Wim var. Nå har han bestemt at Wims død ikke skal få de konsekvenser moren mener det burde fått. Det blir nemlig ingen tiltale for uaktsomt drap mot kapteinen, slik mange hadde ventet. Tiltalen lyder på uaktsomt å ha forvoldt en sjøskade. Strafferammen er tre års fengsel.

Saken mot overstyrmannen er henlagt.

— Jeg er skuffet.

Tove Følid snakker lavt. Så lavt at jeg må lene meg frem over bordet for å høre ordene.

— Hvorfor er du skuffet?

— Min sønn ble drept, og noen må stå til ansvar for det. Nå slipper de for lett unna. 16 mennesker døde i forliset. Tiltalen mot kapteinen har en strafferamme på bare tre års fengsel. Da settes det ikke mye pris på menneskeliv.

— Hva ville vært en passende reaksjon?

— Kapteinen burde vært tiltalt for uaktsomt drap. Han hadde hovedansvaret. Styrmannen burde vært tiltalt for uaktsom navigering.

- Helt hull i hodet!

Hun trekker opp undersøkelseskommisjonens rapport og blar. Noen setninger her, et par avsnitt der er markert med grønn tusj. Hun peker: «Den direkte utløsende årsak til grunnstøtingen var at navigatørene feilnavigerte og ikke kjente fartøyets nøyaktige posisjon da de nærmet seg Bloksene.»

Hun blar videre. Påpeker flere svakheter og svikt.

— Både kapteinen og overstyrmannen var begge opptatt med andre ting rett før ulykken. Helt hull i hodet!

- Mitt eneste barn

Etter forliset 26. november 1999 ble Tove som bedøvet. Kroppen stengte automatisk alt ute. Hun gikk som i en døs. Kunne ikke tro at det hadde skjedd. Det var jo hennes eneste barn.

Senere kom sinnet. Over skjødesløsheten. Feilene. Over at ingen ville ta ansvar. Alle som skyldte på hverandre.

— Hvilke følelser har du i forhold til kapteinen og styrmannen i dag?

— Jeg forstår at de ikke har det godt. Men de må jo stå for det de har gjort. Jeg er sint og sjokkert over at de gjorde så mange feil. At de tok så lett på det.

Følid mener også at HSD-styret burde vært tiltalt for uaktsomt drap. Det samme gjelder Sjøfartsdirektoratet. De hadde like stor skyld, mener hun.

Tove Følid har engasjert seg sterkt siden forliset. Hun er nestleder i Støttegruppen og leder for Minnesmerkegruppen.

— Det var jo min eneste sønn. Dette er det siste jeg kan gjøre for ham. Jeg vil gi mitt bidrag til at ingen andre skal oppleve det samme. Jeg vil ikke at folk skal glemme. Dessuten var jeg nødt til å gjøre noe. Kunne ikke bare sitte og se på.

Tenker på Wim hele tiden

På hele båtturen har Wim sett på oss fra bildet. Moren er med rette stolt av ham. Han var flink i musikk og drama. Talentfull. Ville bli skuespiller. Spilte inn sin egen cd med egne låter.

Tove Følid tenker på det som skjedde hver dag. Alltid noe som gir assosiasjoner til Wim. Når hun hører musikk. Ser noen ungdommer på gaten. Noen steder som minner om ham. Vennene hans, kjæresten. Datteren Thea.

Wim er der hele tiden.

— Hvorfor tok du med bildet?

— Jeg synes han måtte være med meg på denne turen. Egentlig skulle vi ta båten til Haugesund. Forbi Bloksene. Isteden går vi av i Leirvik.

— Jeg vil ikke forbi Bloksene. Ikke med det været som er meldt i dag.

På vei ut ser vi begge skiltet i gangen: «HSD sitt mål er at verksemda skal drivast uten skade på menneske, materiell eller miljø.»

SVÆRT SKUFFET: ý Jeg er sint og sjokkert over at de gjorde så mange feil. At de tok så lett på det, sier Tove Følid, om bord i Flaggruten. I setet ved siden av seg har hun bildet av sønnen Wim, som omkom i «Sleipner»-forliset.

VÆRT SKUFFET: – Jeg er sint og sjokkert over at de gjorde så mange feil. At de tok så lett på det, sier Tove Følid.
FOTO: ROAR CHRISTIANSEN