Denne tillatelsen skulle kongen angre dyrt på, for det kostet statskassen 21.000 riksdaler, og det var en pen sum penger den gangen.

Hadde kong Christian V vært litt forsiktig og sjekket grundig, burde han oppdaget at dette var en desperat handling for å redde forretningsimperiet, men Thormøhlen hadde godt ry og gode forbindelser, også til kongen.

Men Thormøhlen hadde ikke tilstrekkelig med likvider, i praksis sølvdaler for å kjøpe inn varer nordafjells, derfor trykket han opp disse pengesedlene. De hadde kongens monogram i ulike verdier. Jørgen Thormøhlen sto som garantist. Til sammen ble det satt i omløp for 100.000 daler i september.

Konkurs

Forutsetningen for kongens tillatelse var at disse bare skulle brukes vesta— og nordafjells. Ganske fort fikk han problemer med å veksle inn sedlene, og da ryktene om dette kom ut, gikk det helt gale. Konkursen var et faktum.

Det som var tenkt å redde ham ut av en knipe, fikk helt motsatt effekt. Forretningsimperiet raknet, og Jørgen Thormøhlen flyktet fra Bergen til København, der han prøvde å komme på fote igjen. Han døde som en fattig mann i 1708, 68 år gammel og klarte aldri å gjøre opp hele gjelden sin.

Ikke bare staten tapte, også mange småleverandører langs kysten nordover satt igjen med verdiløse sedler, til sammen 20.000 riksdaler.

Men det begynte så bra med ungdommen som ga oss navnet Møhlenpris.

Satset friskt

Jørgen Thormøhlen ble trolig født i 1640 i Hamburg, men når han kom til Bergen vet vi ikke. Det vi imidlertid vet helt sikkert er at han tok borgerskap her i byen i 1664.

Han var en svært driftig kar og begynte tidlig å bygge opp sin egen forretning. Snart giftet han seg med den unge bergenserinnen Giertrud Magers, også hun med tysk familiebakgrunn, og de fikk 7 barn, en av dem gutt.

Han hadde mange ideer, og spredte forretningene sine, som var ganske vanlig den gangen. Hvis en eller flere sviktet, var det sannsynligvis noe tilbake å redde seg på. Han satte i gang reperbane, trankokeri, saltfremstilling, såpekokeri og ullspinneri, alt i Dokken-området. Her hadde han flere hundre i arbeid på det meste, og det var virkelig en stor geskjeft.

Slavehandelen

Men han var uheldig. I begynnelsen av 1690-årene kom det en lavkonjunktur, og Thormøhlen ville prøve seg i slavehandelen. Han kjøpte en guvernørstilling på St. Thomas av kongen, uten å flytte legemet sitt bort der, men også dette prosjektet gikk med tap.

I 1702 kom den siste store katastrofen. Da brente Bergen, nesten alt strøk med. Det fortelles at Giertrud ba folk om hjelp til å redde eiendommen i Strandgaten, men de bare lo av henne. Ingen var interessert.

Noen av pengesedlene ligger på Statsarkivet, sammen med regnskapsprotokollene hans. Alle er revet over på midten, og det har en spesiell årsak. Den gangen var det ikke innvevde tråder og andre fikse påfunn som skulle hindre falskmyntere, derfor skulle de rives av på midten, tvers over kongens monogram. Den ene delen skulle ligge i Rentekammeret slik at den kunne sammenlignes med sedlene som kom inn.

1695. Skifteregistreringsprotokollen fra 1695. Her ble inntegnet alle bo som skulle behandles i skifteretten. Vi finner ikke Thormøhlen her, for han klarte å hale ut prosessen, og satt fortsatt på eiendommen i 1702 da brannen la byen i aske. Under ligger pengesedlene til Thormøhlen og sølvdalere fra samme tid. FOTO: SARA JOHANNESSEN
Sara Johannessen