Fotballbanen i Nordnæsdalen minner ikke mye om Ekebergsletta denne søndagen. Femti hunder har hovedrollene, med vippebom, hinder og hopp som motstandere.

Vi snakker agility. Hundeeiere fra hele landet har funnet veien til stevne og sosialt samvær. Dog — noen likheter finner vi: Ivrige supportere på sidelinjen. Vafler og kaffe. Spenning, skuffelse og glede.

Sover godt

— Jes! Bra, Lizzie!

Ute på banen går det kjapt, kjapt, kjapt. Hundene har sine favoritthindre, så hvis ikke førerne er raske med å gi beskjeder, fyker de firbeinte fort til andre steder enn dit de skal.

Den danske dommeren Tina Marie Jørgensen er ikke nådig, og blåser titt og ofte i fløyten. Diskvalifisering!

Fra campingstolene på sidelinjen kommer stadige jaaa, ååhhh og neeeøii.

Glade, logrende, lekende hunder over alt. Men vi lurer jo litt likevel ...

— Hvem er dette gøyest for?

— Hunden min blir i hvert fall helt vill av glede hver gang vi nærmer oss agilitybanen, sier Inger Elise Krüger fra Bergen Agility Klubb.

Vofsene får brukt både kropp og hjerne, blir vi forklart. De sover godt og er roligere om kvelden de dagene de har vært på trening.

Ti hårstrikk i uken

Dvergpuddelen Aro er ferdig med dagens innsats. Koser seg på Ivar Blombergs arm og kikker nysgjerrig rundt på folk og fe.

— Er det en jente?

— Jente, nei! Hvorfor tror du det?

— Han har jo rosa hårstrikk.

Matmor Randi Blomberg ler og forteller at pakkene med hårstrikk fra Europris ikke inneholder SÅ mange spennende farger. Med et forbruk på ti strikk i uken får Aro finne seg i noen jentefarger en gang iblant.

Trekløveret har reist helt fra Gudbrandsdalen. Randi og Aro boltrer seg på banen, mens Ivar filmer.

— Vi vant i dag! Det må du få med, stråler Randi og klør helten bak øret.

Peptalk viktig

Nybegynnerne er ferdige, nå skal de mer drevne hundene på banen. Mannskapet flytter hindre og rigger i vei. I agility endres hinderløypen fra gang til gang.

— Nå skal vi snart ut og gå gjennom løypen uten hundene, forklarer Morten Holmen. - Det ser jo egentlig helt dumt ut når vi går gjennom banen uten hund og liksom-dirigerer, men det må til.

Etterpå henter Holmen hunden sin, Hanne (eller Krohnegården's Neversaynever Again, som hun egentlig heter).

Hanne er litt vimsete i konkurranser, får vi vite. Det er så mye spennende som skjer. Før løpet får hun peptalk og en godbit, og løper litt rundt på en øvingsløype ved parkeringsplassen. Det hjelper. Hanne gjør bare en feil, og vinner sin klasse.

Prestasjon, ikke pynt

Publikum er utrettelig. Kaffen lukter godt. Røyken stiger fra lavvoen til trønderen som har slått seg til i dalen med hunden for helgen.

Alle er stolte av kjæledeggene sine. Fire av hundene skal til VM. Andre har bare holdt på i et halvt år, og gjør 20 feil på banen. Spiller ingen rolle. Men likevel:

— Her er det prestasjon som teller, ikke pynt, understreker en dame.

Bergen Agility Klubb, som arrangerer stevnet, har eksistert siden 1999. De er alltid interessert i å få flere medlemmer, og alle typer hunder kan være med.

— Folk vet ikke hva agility er, sier Inger Elise Krüger. Ifølge ryktene var det til og med en dame i Haugesund som trodde det var en ny religion.

I FARTEN: Tex kan sakene sine, og hopper lekende lett over siste hinder i agilityløypen. <p/> PAUL SIGVE AMUNDSEN (foto)